Søk i Edens hage

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Revvers

Den uredde, hvite sjarmøren er på vei tilbake.

BILDER

Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker. Den har også hi under store steinblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Bildet er fra Saltfjellet 2015.

Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker. Den har også hi under store steinblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Bildet er fra Saltfjellet 2015.

Vis bildetekst
Nina E. Eide i NINA vært med å sette ut fjellrev. Her setter hun ut en rev fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal, i 2007.

Nina E. Eide i NINA vært med å sette ut fjellrev. Her setter hun ut en rev fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal, i 2007.

Vis bildetekst

Fjellrev

  • Finnes i to varianter: ­hvitrev og blårev.
  • Den mest kjente­ er hvit­reven som er gråbrun om sommeren­ og hvit 
om vinteren.
  • Blåreven er mer gråblå i fargen hele året, men kan også ha en lys vinterdrakt.
  • Arten ble totalfredet i 1930.
  • I 2003 ble det startet overvåkningsprogram for fjellrev. Det settes ut mat, fjellrev avles opp og settes ut, i tillegg til at fjellrevbestanden telles og overvåkes.

En hvit, liten kropp, lister seg lett over snø og stein. De sorte, små øyn­ene i den hvite pelsen ser nysgjerrig ut over det fossende landskapet. Den er Norges mest utrydningstruede pattedyr, men etter flere år med kamp for den lille hvite og grå skapningen, går det rett vei. Stadig flere snuter stikker frem fra hiene. I 2015 ble det født flere valper enn noen gang i Skandinavia, siden overvåkningen av arten startet for 13 år siden.

– Dette er tredje år på rad vi har hatt er et godt år for fjell­reven, sier Nina E. Eide.

Hun jobber på Norsk institutt for naturforskning og leder overvåkningsprogrammet på fjellrev i Norge.

For fjellrevens retur er ikke tilfeldig. I mange år har det blitt gjort tiltak for å få reven tilbake.

– Målet er å få en bestand som er stor nok til å klare seg uten hjelp fra mennesker. Vi er ikke helt der ennå, men utviklingen går rett vei, sier Eide.

Skåret i gleden er at bestanden­ i Finnmark går motsatt vei og holder på å forsvinne helt.

LES OGSÅ: Ber om hjelp til å telle fuglene

Pelsskjebne

Fjellreven har vært i Norge siden slutten av istiden­, men på 1800-tallet var pels en ettertraktet vare i Europa.­ Prisene var høye, et fjellrevskinn kunne koste langt mer enn en vanlig årslønn.

– En gårdsarbeider kunne få opp mot en årslønn for ett skinn. Det ble hard jakt på bestanden. Noen hentet til og med valpene i hiet og fôret dem opp hjemme. Så solgte de skinnet når reven var blitt stor nok, forteller Eide.

Da fjellreven ble fredet i 1930, var det så få rever igjen at man likevel fryktet arten ville­ forsvinne­ helt. I mange fjellområder var ­reven helt borte, og til tross for fredingen ble det bare færre.

Redningsaksjon

I 2003 ble det tatt grep for å redde arten fra undergang. Det ble startet overvåkningsprogram, satt ut fôringsstasjoner i nærheten av fjellrevhi og startet avl på fjellrevvalper – som ble satt ut i områder der bestanden var så lav at mat alene ikke ville være nok.

– Utsettingen av fjellrev de ti siste årene har gjort at tre fjellrevbestander har gått fra å være utdødd til å bli reetablert, sier Nina E. Eide

LES OGSÅ: Stadig fleire nordmenn vil ha vertikale hagar

Lemen og hundefôr

Tore Solstad bruker snøskuteren når han skal fylle fôringsstasjonene for fjellrev i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, i Nord-Trøndelag. Han jobber i Statens naturoppsyn og fjellreven er et av hans ansvarsområder. Matstasjonen består av tre tønner. Den ene fylles med mat, de andre to er innganger. Fjellreven liker trange ganger og små hull, da føler den seg trygg.

– Det hender det ligger fjellrev inne i materen når jeg kommer, forteller Solstad.

Han fyller dunken med hundefôr og tørket lever. En av hovedtruslene mot fjellrevbestanden i dag, er for lite mat.

– Her i området har fôrings-
stasjonene vært det som har reddet bestanden, forteller Solstad.

Selv om det settes ut mat, ser forskerne helt klart sammenheng mellom hvor mange valper som klarer seg og hvor mye smågnagere det er i fjellet. Derfor er klimaendringer et problem for fjellreven. Smågnagere, som ­lemen, lever gjerne i hulrom mellom snøen og bakken om vinteren. Med mildere klima, mindre snø og is, blir det også færre smågnagere.

Genrasjonshi

– Hiene til fjellreven er et vakkert skue, små ­oaser med gress og blomster i et ellers karrig fjellandskap. For her har rever levd i generasjoner og avføringen deres har gjødslet jorden, sier Solstad.

For en fjellrev kommer tilbake til samme hi år etter år, og hiet går gjerne videre til neste generasjon. Det gjør det også lettere å overvåke bestanden.

Alle fjellrevhiene over-
våkes, og revene telles så man hele tiden­ vet omtrent hvor stor bestanden­ er. Hiet ligger ofte langt inne på vidda. Solstad og andre som jobber med registreringen, har lagt mange mil bak seg hver sommer for å få telt hiene­. Solstad har ligget­ muse-
stille i timevis­, mellom mose og stein, med kikkerten­ rettet mot hullet i bakken.

– I midten av juli er det mye liv ved hiet, da spretter valpene gjerne rundt og leker. Om det er kongeørn, kan man se at foreldrene er strengere. De sier i fra med en gang valpene går for langt unna, forteller han.

For fjellreven er også mat for andre. Både ørn og rødrev er blant dyrene som har fjell­reven på menyen.

LES OGSÅ: Den sjette masseutryddelsen av arter har begynt

Samler dritt

I tillegg til ­fysisk telling, samler Solstad og andre observatører inn DNA fra revene­. Her spiller også avføringen en viktig rolle, for den kan DNA-testes, slik at unike individer kan identifiseres. Derfor samler observatørene inn avføring fra området rundt hiet på vinterstid. Sammen med den fysiske tellingen­ av fjellrev om sommeren, beregner forskerne på NINA hvor stor bestanden er.

En bjørnetjeneste

Når det er lite mat i fjellet, hender det fjellrever tar seg en tur til tettbebygde strøk, på jakt etter noe å fylle magen med. Solstad har vært borte i noen tilfeller der folk har lagt ut mat til den søte krabaten, og fjellreven er av natur nesten ikke redd for mennesker. Men menneskenes verden er en trussel­ for reven, særlig biltrafikken.

Når bestanden vokser, regner Solstad med at vanlig folk også vil få se mer til de hvite og grå skapningene.

– Nyt synet og gi gjerne en melding til nærmeste fjellrev-
overvåkning, men ikke mat den, sier han.

ANNONSE
ANNONSE

BILDER

Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker. Den har også hi under store steinblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Bildet er fra Saltfjellet 2015.

Fjellreven graver hi med mange ganger og hull, ofte i flere etasjer i sandrygger og grusbanker. Den har også hi under store steinblokker og i trange fjellhuler og sprekker. Bildet er fra Saltfjellet 2015.

Vis bildetekst
Nina E. Eide i NINA vært med å sette ut fjellrev. Her setter hun ut en rev fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal, i 2007.

Nina E. Eide i NINA vært med å sette ut fjellrev. Her setter hun ut en rev fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal, i 2007.

Vis bildetekst

En hvit, liten kropp, lister seg lett over snø og stein. De sorte, små øyn­ene i den hvite pelsen ser nysgjerrig ut over det fossende landskapet. Den er Norges mest utrydningstruede pattedyr, men etter flere år med kamp for den lille hvite og grå skapningen, går det rett vei. Stadig flere snuter stikker frem fra hiene. I 2015 ble det født flere valper enn noen gang i Skandinavia, siden overvåkningen av arten startet for 13 år siden.

– Dette er tredje år på rad vi har hatt er et godt år for fjell­reven, sier Nina E. Eide.

Hun jobber på Norsk institutt for naturforskning og leder overvåkningsprogrammet på fjellrev i Norge.

For fjellrevens retur er ikke tilfeldig. I mange år har det blitt gjort tiltak for å få reven tilbake.

– Målet er å få en bestand som er stor nok til å klare seg uten hjelp fra mennesker. Vi er ikke helt der ennå, men utviklingen går rett vei, sier Eide.

Skåret i gleden er at bestanden­ i Finnmark går motsatt vei og holder på å forsvinne helt.

LES OGSÅ: Ber om hjelp til å telle fuglene

Pelsskjebne

Fjellreven har vært i Norge siden slutten av istiden­, men på 1800-tallet var pels en ettertraktet vare i Europa.­ Prisene var høye, et fjellrevskinn kunne koste langt mer enn en vanlig årslønn.

– En gårdsarbeider kunne få opp mot en årslønn for ett skinn. Det ble hard jakt på bestanden. Noen hentet til og med valpene i hiet og fôret dem opp hjemme. Så solgte de skinnet når reven var blitt stor nok, forteller Eide.

Da fjellreven ble fredet i 1930, var det så få rever igjen at man likevel fryktet arten ville­ forsvinne­ helt. I mange fjellområder var ­reven helt borte, og til tross for fredingen ble det bare færre.

Redningsaksjon

I 2003 ble det tatt grep for å redde arten fra undergang. Det ble startet overvåkningsprogram, satt ut fôringsstasjoner i nærheten av fjellrevhi og startet avl på fjellrevvalper – som ble satt ut i områder der bestanden var så lav at mat alene ikke ville være nok.

– Utsettingen av fjellrev de ti siste årene har gjort at tre fjellrevbestander har gått fra å være utdødd til å bli reetablert, sier Nina E. Eide

LES OGSÅ: Stadig fleire nordmenn vil ha vertikale hagar

Lemen og hundefôr

Tore Solstad bruker snøskuteren når han skal fylle fôringsstasjonene for fjellrev i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, i Nord-Trøndelag. Han jobber i Statens naturoppsyn og fjellreven er et av hans ansvarsområder. Matstasjonen består av tre tønner. Den ene fylles med mat, de andre to er innganger. Fjellreven liker trange ganger og små hull, da føler den seg trygg.

– Det hender det ligger fjellrev inne i materen når jeg kommer, forteller Solstad.

Han fyller dunken med hundefôr og tørket lever. En av hovedtruslene mot fjellrevbestanden i dag, er for lite mat.

– Her i området har fôrings-
stasjonene vært det som har reddet bestanden, forteller Solstad.

Selv om det settes ut mat, ser forskerne helt klart sammenheng mellom hvor mange valper som klarer seg og hvor mye smågnagere det er i fjellet. Derfor er klimaendringer et problem for fjellreven. Smågnagere, som ­lemen, lever gjerne i hulrom mellom snøen og bakken om vinteren. Med mildere klima, mindre snø og is, blir det også færre smågnagere.

Genrasjonshi

– Hiene til fjellreven er et vakkert skue, små ­oaser med gress og blomster i et ellers karrig fjellandskap. For her har rever levd i generasjoner og avføringen deres har gjødslet jorden, sier Solstad.

For en fjellrev kommer tilbake til samme hi år etter år, og hiet går gjerne videre til neste generasjon. Det gjør det også lettere å overvåke bestanden.

Alle fjellrevhiene over-
våkes, og revene telles så man hele tiden­ vet omtrent hvor stor bestanden­ er. Hiet ligger ofte langt inne på vidda. Solstad og andre som jobber med registreringen, har lagt mange mil bak seg hver sommer for å få telt hiene­. Solstad har ligget­ muse-
stille i timevis­, mellom mose og stein, med kikkerten­ rettet mot hullet i bakken.

– I midten av juli er det mye liv ved hiet, da spretter valpene gjerne rundt og leker. Om det er kongeørn, kan man se at foreldrene er strengere. De sier i fra med en gang valpene går for langt unna, forteller han.

For fjellreven er også mat for andre. Både ørn og rødrev er blant dyrene som har fjell­reven på menyen.

LES OGSÅ: Den sjette masseutryddelsen av arter har begynt

Samler dritt

I tillegg til ­fysisk telling, samler Solstad og andre observatører inn DNA fra revene­. Her spiller også avføringen en viktig rolle, for den kan DNA-testes, slik at unike individer kan identifiseres. Derfor samler observatørene inn avføring fra området rundt hiet på vinterstid. Sammen med den fysiske tellingen­ av fjellrev om sommeren, beregner forskerne på NINA hvor stor bestanden er.

En bjørnetjeneste

Når det er lite mat i fjellet, hender det fjellrever tar seg en tur til tettbebygde strøk, på jakt etter noe å fylle magen med. Solstad har vært borte i noen tilfeller der folk har lagt ut mat til den søte krabaten, og fjellreven er av natur nesten ikke redd for mennesker. Men menneskenes verden er en trussel­ for reven, særlig biltrafikken.

Når bestanden vokser, regner Solstad med at vanlig folk også vil få se mer til de hvite og grå skapningene.

– Nyt synet og gi gjerne en melding til nærmeste fjellrev-
overvåkning, men ikke mat den, sier han.

Fjellrev

  • Finnes i to varianter: ­hvitrev og blårev.
  • Den mest kjente­ er hvit­reven som er gråbrun om sommeren­ og hvit 
om vinteren.
  • Blåreven er mer gråblå i fargen hele året, men kan også ha en lys vinterdrakt.
  • Arten ble totalfredet i 1930.
  • I 2003 ble det startet overvåkningsprogram for fjellrev. Det settes ut mat, fjellrev avles opp og settes ut, i tillegg til at fjellrevbestanden telles og overvåkes.
;