Hager var krigens mentale flukt

Denne saken ble først publisert 15. januar 2016

Under noen av de verste krigssituasjonene verden har sett, har det oppstått grønne flekker. I skyttergraver, gettoer og flyktningleire, har små, improviserte hager skapt normalitet i galskapen, og orden i kaoset.

Dette tar forskeren Kenneth Helphand opp i boken Defiant Gardens. Tittelen kan oversettes «Trass-hager».

Fordi disse hagene er blitt skapt på tross av omgivelsene.

Mer enn matauk

Helphand har undersøkt et av spørsmålene som knapt noen krigshistorikere har viet oppmerksomhet før ham: Nemlig hvordan det er mulig at hager kunne bli til under de mest umenneskelige forhold – Og ikke minst hvorfor?

Helphands påstand er at hagene ble skapt av langt flere årsaker enn matauk.

Dette gjaldt ikke minst skyttergravshagene fra første verdenskrig.

LES MARTIN & MARIÉLS HAGEBLOGG: Her er prosjektene som gikk galt

Avslører krigens grusomhet

I skyttergravene, side om side ved gulrøtter og poteter, spiret forglemmegei og busknellik.

Blomstene forteller om et par grusomme sider ved krigen som raste fra 1914-1918: For det første at skyttergravslinjene ble opprettholdt så lenge at det var mulig å plante noe – og til og med høste det.

For andre skaffet det ikke bare hagene ferske urter og grønnsaker. De var også en måte å lindre på.

De ble en mental hjelp.

LES MER: Har du fått en hage til å henge?

En kvadratmeter skjønnhet

Soldatene manglet det mest prekære, fra beskyttelse mot kuleregn, til et skikkelig sted å gå på do.

Men plantestellet ble en måte å kjempe tilbake kontrollen over krigssituasjonen på, mener Helphand:

– En kvadratmeter skjønnhet ble den rake motsetning av de ødelagte omgivelsene.

Han kaller skyttergravshagene «et konkret uttrykk for håp».

– De uttrykker liv, fred og ikke minst en fremtid etter krigen, skriver han.

LES OGSÅ: Hva vet du om edderkopper?

Gettoens hager

Alle som har forsøkt å noe til å gro, vet hvor vanskelig det kan være. Prosessen strekker seg fra at du har idéen, til at du samler det du trenger, stikker spaden i jorden, følger med på plantene og vedlikeholder det hele.

En ekstrem krigssituasjon, gjør imidlertid enhver oppgave langt mer krevende.

Slik var det også med gettohagene. Under andre verdenskrig, sperret nazistene jøder og andre folkegrupper inne i egne bydeler, gettoer.

Og i gettoene fantes det hager – i en overraskende stor utstrekning, mener landskapsarkitekten Helphand.

Jødiske kvinner planter grønnsaker i gettoen i den polske byen Lodz.Foto: Kasprowy Foto, Litzmannstadt (Maliniak Lajb)

Toporol

I boken viser han til en samtale med en eldre kvinne som fortalte om sin far, Reuben Yitchak, som levde i gettoen i den polske byen Kovno. Hun forteller hvordan «hagen ga faren opplevelsen av at noe vokste, at vi på ett eller annet vis kunne overleve».

Hennes far og den øvrige befolkningen la ned en stor innsats i å få gettoen til å gro. Men i Polen fikk de også hjelp av en organisasjon som het Toporol.

Løst oversatt er dette et akronym for «Foreningen for å utvikle jordbruk blant jøder». Organisasjonen ble først opprettet i 1933 med mål om å lære opp jødiske jordbruksarbeidere i Polen. Men den utvidet snart virksomheten til å handle om å skape parseller i gettoen.

LES MER: Verdens nordligste grønnsaker

Estetisk for barna

Toporol bragte utstyr inn bak sperringene og ga opplæring i hagestell. I statuttene begrunnes aktivitetene blant annet av hensyn til barn, som skulle få estetiske opplevelser og komme nærmere naturen.

I dag vet vi lite om Toporol, men de må lobbet aktivt mot tyskerne for å frigjøre jordflekker, bemerker Helphand.

Mental flukt

Som i gettoene, var det også i fangeleirene selvsagt helt opp til vokterne å bestemme om noe skulle dyrkes. Men Helphands forskning viser at det ble dyrket planter bak piggtrådene – også i de leirene som ikke var arbeidsleire.

Vokterne kunne selvsagt ha egeninteresse i at jorden ble dyrket, påpeker forskeren. Men på samme måte som ved frontlinjene, tilbød plantene en mulighet til en mental flukt. Vekk fra en atmosfære som ellers tok sikte på å bryte deg ned psykisk og fysisk.

LES OGSÅ: Ukjente nordmenn deltok på begge sider i «The Great War»

Livssyklusen

For runddansen av liv, fødsel, vekst, og død er aldri mer synlig enn i en hage, bemerker Helphand. Og denne syklusen kan ikke overses i krig, der kanskje den sterkeste følelsen som griper soldatene er frykten for å dø:

– Ved å dukke ned i hagen for en liten stund, hvor kort den enn måtte være, kunne soldatene opprettholde kontakten med det mest grunnleggende ved deres egen menneskelighet: Nemlig det å være i live, skriver han.

Flyktningleire

Helphand har forsket spesielt på gettohagene i Polen, hagene bak vestfronten, samt hager som er skapt av krigsfanger i Europa og Asia under både første og 2. verdenskrig.

Men også i dag oppstår krigshagene, bemerker han. Og nyhetsbildet de siste årene viser amerikanske soldater som forteller at de planter solsikker for å bekjempe hjemlengselen. Eller syriske barn som går på hagekurs i flyktningleirene i Jordan:

– Det å plante gir barna noe å gjøre med hendene, og gir dem en følelse av å få til noe. Vi har sett en utrolig forandring hos dem, uttalte Mohammad Abu Farah fra Redd Barna.

LES MER: De mystiske flyktningbrannene

Kilder: www.defiantgardens.com og Kenneth Helphand Defiant Gardens (San Antonio: Trinity University Press).