Søk i Edens hage

Søk  i  alt  innhold  på VL.no

Døyr fe, døyr frendar

Det har vært fem masseutryddelser i ­jordens historie. Den sjette har begynt.

Tidligere masseutryddelser

  • 443 millioner år siden (slutten av ordoviciske periode): Falt sammen med en svært rask isbre-dannelse. Nivået på havoverflaten falt med 100 meter og tok livet av arter som levde grunne steder i havet. Under én million år senere kom en ny masseutryddelse, da isen smeltet og havet steg igjen.
  • 360 millioner år siden (sen-devon-perioden): En langvarig hendelse som igjen rammet livet i grunne havområder. Utryddelsen skyldtes trolig klimaendringer.
  • 250 millioner år siden (perm-trias): Tidenes største utryddelse. Mer enn 95 prosent av alle arter døde. Hendelsen knyttes opp mot massive vulkanutbrudd i Sibir som forårsaket en kort periode med enorm global oppvarming.
  • 200 millioner år siden: (trias-jura): Antas å ha sammenheng med flere vulkanutbrudd.
  • 65 millioner år siden (kritt-tertiær): Den mest kjente masseutryddelsen. Tok livet av alle dinosaurene og mange andre arter. Ble forårsaket av en meteoritt som slo ned på Yucatán-halvøya i Mexico.

Fotavtrykkene

  • Menneskets fotavtrykk på jordkloden er sterkere enn noen gang. I fire uker skal vi se nærmere på noen av de dypeste sporene.
  • Forrige uke: På terskelen til menneskets tidsalder.
  • I dag: Den sjette utryddelsen har startet.
  • 12. desember: Karbonet – venn eller fiende.
  • 19. desember: Er ozonlaget en suksesshistorie?

– Akkurat nå pågår den verste masseutryddelsen ­siden dinosaurene døde for 65 millioner år siden, sier Elizabeth Kolbert. Forfatteren av boka Den sjette ­utryddelsen har det siste året skrevet seg rett inn i et åpent, bankende sår: Dyr dør som fluer rundt oss.

I fjor rapporterte Verdens villmarksfond at verdens bestand av fugler, fisker, amfibier, reptiler og pattedyr i gjennomsnitt er halvert i antall de siste 40 årene. Samtidig foregår artsutryddelsen i et tempo som trolig er mellom 1.000 og 10.000 ganger høyere enn normalt.

– Og det er vi mennesker som har skylda, sier hun.

LES OGSÅ: Menneskenes fotavtrykk er så dypteat vi skaper en ny tidsalder

Pandaer og isbjørner

Alle piler peker feil vei i Den sjette utryddelsen. Likevel har boken blitt svært populær. Den vant årets Pulitzer-pris og president Obama hadde den med som ferielektyre i sommer.

– Hvorfor tror du en så deprimerende bok er blitt så populær?

– Jeg tror folk begynner å få øynene opp for at noe stort skjer. Mange av favorittdyrene deres, som pandaer og isbjørner, er i fare, og samtidig leser de om klimaendringer og global oppvarming. Denne boka setter det hele i kontekst, sier hun.

LES OGSÅ: Klimaforsker ved usedvanlig godt mot i Paris

Arktisk pingvin

Kolbert nevner vandredua, som en gang var Nord-Amerikas mest tallrike fugleart med sine mellom fem og åtte milliarder individer. Nybyggere brukte duekjøttet som hverdagsmat, samtidig som skogsområdene som dua levde i ble hogget ned for å gi plass til jordbruksland. Den siste vandredua døde i fangenskap i en dyrehage i 1914.

365007_NP.jpg
Vandreduen i Nord-Amerika var en gang en av de mest tallrike av alle fuglearter. ­Bestanden skal ha vært mellom fem og åtte milliarder fugler. Den siste ville vandreduen ble skutt i Ohio i 1900.
Vis
Historien om geirfuglen ligner. I sine glansdager talte den flere millioner og var utbredt fra Norge til Newfoundland. Også den var enkel å fange. På Island har fuglen vært vanlig på middagsbordet siden 900-tallet. Det var en av få fugler på den nordlige halvkule som ikke var flyvedyktig – en slags arktisk pingvin. Av utseende kunne den minne om en forvokst alke.

En junidag i 1844 klarte de tre islendingene Sigurður Iselfsson, Ketil Ketilsson og Jón Brandsson å komme seg i land på den ugjestmilde øya Eldey. De to eneste gjenværende geirfuglene prøvde å løpe, men ble fanget lett. Fuglene ble solgt til en samler for noe som den gang tilsvarte ni engelske pund.

LES OGSÅ: 2015: Året det religiøse klimaarbeidet brøt lydmuren

 

Syndefloden

Tanken om at noen arter har dødd ut, er ikke gammel.

– Det startet på begynnelsen av 1800-tallet. Før det sto religiøse tanker i veien. Hvis du tror at alle arter er skapt av Gud, hvorfor vil han da skape noe som han vil bli kvitt? sier Kolbert.

Aristoteles skrev et tibindsverk som het Dyrenes historie - uten at det slo ham at dyrene faktisk hadde en historie. Under opplysningstiden var det rådende synet at alle dyr var et bindeledd i en ubrytelig «chain of being». Svenske Carl von Linné, som er kjent for å systematisere flora og fauna med latinske navn, vurderte aldri å skille mellom levende og utdødde dyr.

Hvis det dukket opp uforklarlige fossiler, ble de tvunget inn i kjente begreper. For eksempel ble mammutknokler fra Sibir forklart som levninger fra en elefant. Siden det, naturlig nok, ikke fantes noen elefanter i Russland på 1700-tallet, ble det bestemt at dette måtte være rester fra et beist som hadde blitt skylt nordover av syndefloden.

Men etter hvert ble det vanskeligere å bortforklare merkelige funn.

LES OGSÅ: Hit har 20 år med klimaforhandlinger ført oss

Tapte arter

Den franske zoologen Georges Cruvier var den første som beviste at arter dør ut. Ut ifra et skjelett som ble funnet i en myr i nærheten av det som i dag er byen Cincinatti i USA, kunne han konkludere med at det hadde levd mastodonter et mammutlignende dyr.

Dermed var begrepet «espéces perdues» – tapte arter – innført. Noen få år etter oppdagelsen, hadde Cruvier en liste på 49 dyr han mente var utdødd.

«Dersom så mange fortapte arter har blitt avdekket på så liten tid, hvor mange må vi anta at stadig eksisterer i jordens dyp?» uttalte Cruvier.

– Det var en ganske modig antakelse på den tiden, sier Kolbert.

LES OGSÅ: Her er Vårt Lands guide til Paris-møtet

Den store døden

I løpet av Jordas levetid har den opplevd minst fem masseutryddelser, der mer enn halvparten av alle arter har dødd ut. Den første vi kjenner til skjedde på slutten av den ordoviciske periode for 443 millioner år siden. Da gikk det aller hardest ut over livet i havet.

 

364989_NP.jpg
De siste dinosaurer forsvant for rundt 65 millioner år siden. Illustrasjonen viser hvordan dinosaurene krympet i kroppsstørrelse gjennom en periode på 50 millioner år. Vår tids fugler skal være utviklet fra en type dinosaurer.
Vis

Dinosaurene forsvant i den femte, kjente masseutryddelsen. Foto: Wikimedia Commons

Den aller største hendelsen fant sted for 250 millioner år siden, og kalles bare «Den store døden». En rekke vulkanutbrudd i Sibir frigjorde enorme mengder karbondioksid, noe som igjen førte til en massiv global oppvarming på 5 grader. Det var nok til å utrydde 95 prosent av Jordas arter. Det blir sagt at den var nær ved å utrydde alle flercellede organismer.

– Med tanke på alt karbondioksidet, er det en skremmende parallell til det som skjer i våre dager, sier Kolbert.

Enda skumlere syntes Kolbert det ble da hun fant ut at det massive vulkanutbruddet trolig slapp ut mindre karbondioksid årlig enn våre biler, fabrikker og kraftstasjoner gjør. Arbeidet med boka om artsutryddelse har gjort henne til en pessimist.

– Menneskene, og dette er noe mange har sett før meg, spiller ikke lenger etter evolusjonens regler. Vi bryter inn i alle økosystemer, påvirker alle arter på jorden, og det er vanskelig å forstå hvordan vi skal gjøre noe med det. Jeg ser ikke helt hvordan 7,3 milliarder mennesker skal endre oppførselen sin, sier hun.

LES OGSÅ: Oppdrar barna sine til å ta på naturen

Fra slagmarken

En innvending Kolbert stadig møter, er: Hvorfor skal vi bry oss om arter som vi ikke engang har oppdaget? Svaret kommer raskt.

– Fordi dette er livet! For alt vi vet er det alt liv som er i universet. Vi har ikke funnet liv noe annet sted. Det tok mange millioner år å utvikle denne vakre og unike variasjonen på denne planeten. Å ødelegge noe sånt er en ganske alvorlig handling, sier hun.

Kolbert reiste mye i arbeidet med boka. Biolog Dag O. Hessen skriver i forordet at «denne fortellingen er ikke fra et skrivebord, men så å si fra slagmarken». Han kaller henne «mangfoldets krigsreporter».

LES OGSÅ: «Mange sier til meg at det er umulig, det er som om de tror at det vil bety å ta livet tilbake til steinalderen»

Australia

Et av stedene som gjorde dypest inntrykk på journalisten, var Great Barrier Reef utenfor østkysten av Australia. Hun forteller i boka om en natt hun var ute og gikk på koralløya One Tree Island. Dyrelivet sydet i lyset av lommelykta. Havskilpadder som ventet på høyvann, asurblå sjøstjerner, leopardhaier som var strandet i grunne bassenger, rødlige blekkspruter som prøvde å gå i ett med revfargen.

– Vi som bor på land ser ikke all verden til liv og variasjon, selv ikke om man bor i regnskogen. Men når du dykker ved revet ser du en helt ekstraordinær og spektakulær verden, sier hun.

LES ALT OM KLIMAFORHANDLINGENE I PARIS HER

Millioner av dollar

Mens arter forsvinner i tusentall, har forskning på å klone utdødde dyrearter skutt fart de siste årene. I en dyrehage i San Diego i California har de opprett en «Frozen Zoo», der celler fra utdødde dyr blir oppbevart i en tank med flytende nitrogen.

364872_NP.jpg
Den siste geirfuglen ble drept i 1844. En gang fantes den i milliontall, fra Newfoundland til Norge, lett å fange da den ikke kunne fly.
Vis
– Det er interessant forskning, men ikke spesielt relevant. Dyr lærer av sine foreldre. Dyr som blir lært opp av mennesker er ikke ordentlige dyr lenger. Dessuten, hva skal du gjøre med dyrene når levestedene deres uansett er borte? Det var jo en grunn til at de døde ut. De millionene av dollar som brukes på slikt burde heller brukes på å forhindre flere arter å dø ut, sier Kolbert.

– Men hvis du kunne gjenopplive et utdødd dyr: Hvilket ville du valgt?

– Alle sammen, sier hun og ler.

– Men hvis jeg må velge, blir det geirfuglen.

PS! Geirfuglenes endelikt på Island førte til det første forbudet mot jakt i hekkesesongen. Så verden går på en måte framover – én utdødd art om gangen.

ANNONSE
ANNONSE

– Akkurat nå pågår den verste masseutryddelsen ­siden dinosaurene døde for 65 millioner år siden, sier Elizabeth Kolbert. Forfatteren av boka Den sjette ­utryddelsen har det siste året skrevet seg rett inn i et åpent, bankende sår: Dyr dør som fluer rundt oss.

I fjor rapporterte Verdens villmarksfond at verdens bestand av fugler, fisker, amfibier, reptiler og pattedyr i gjennomsnitt er halvert i antall de siste 40 årene. Samtidig foregår artsutryddelsen i et tempo som trolig er mellom 1.000 og 10.000 ganger høyere enn normalt.

– Og det er vi mennesker som har skylda, sier hun.

LES OGSÅ: Menneskenes fotavtrykk er så dypteat vi skaper en ny tidsalder

Pandaer og isbjørner

Alle piler peker feil vei i Den sjette utryddelsen. Likevel har boken blitt svært populær. Den vant årets Pulitzer-pris og president Obama hadde den med som ferielektyre i sommer.

– Hvorfor tror du en så deprimerende bok er blitt så populær?

– Jeg tror folk begynner å få øynene opp for at noe stort skjer. Mange av favorittdyrene deres, som pandaer og isbjørner, er i fare, og samtidig leser de om klimaendringer og global oppvarming. Denne boka setter det hele i kontekst, sier hun.

LES OGSÅ: Klimaforsker ved usedvanlig godt mot i Paris

Arktisk pingvin

Kolbert nevner vandredua, som en gang var Nord-Amerikas mest tallrike fugleart med sine mellom fem og åtte milliarder individer. Nybyggere brukte duekjøttet som hverdagsmat, samtidig som skogsområdene som dua levde i ble hogget ned for å gi plass til jordbruksland. Den siste vandredua døde i fangenskap i en dyrehage i 1914.

365007_NP.jpg
Vandreduen i Nord-Amerika var en gang en av de mest tallrike av alle fuglearter. ­Bestanden skal ha vært mellom fem og åtte milliarder fugler. Den siste ville vandreduen ble skutt i Ohio i 1900.
Vis
Historien om geirfuglen ligner. I sine glansdager talte den flere millioner og var utbredt fra Norge til Newfoundland. Også den var enkel å fange. På Island har fuglen vært vanlig på middagsbordet siden 900-tallet. Det var en av få fugler på den nordlige halvkule som ikke var flyvedyktig – en slags arktisk pingvin. Av utseende kunne den minne om en forvokst alke.

En junidag i 1844 klarte de tre islendingene Sigurður Iselfsson, Ketil Ketilsson og Jón Brandsson å komme seg i land på den ugjestmilde øya Eldey. De to eneste gjenværende geirfuglene prøvde å løpe, men ble fanget lett. Fuglene ble solgt til en samler for noe som den gang tilsvarte ni engelske pund.

LES OGSÅ: 2015: Året det religiøse klimaarbeidet brøt lydmuren

 

Syndefloden

Tanken om at noen arter har dødd ut, er ikke gammel.

– Det startet på begynnelsen av 1800-tallet. Før det sto religiøse tanker i veien. Hvis du tror at alle arter er skapt av Gud, hvorfor vil han da skape noe som han vil bli kvitt? sier Kolbert.

Aristoteles skrev et tibindsverk som het Dyrenes historie - uten at det slo ham at dyrene faktisk hadde en historie. Under opplysningstiden var det rådende synet at alle dyr var et bindeledd i en ubrytelig «chain of being». Svenske Carl von Linné, som er kjent for å systematisere flora og fauna med latinske navn, vurderte aldri å skille mellom levende og utdødde dyr.

Hvis det dukket opp uforklarlige fossiler, ble de tvunget inn i kjente begreper. For eksempel ble mammutknokler fra Sibir forklart som levninger fra en elefant. Siden det, naturlig nok, ikke fantes noen elefanter i Russland på 1700-tallet, ble det bestemt at dette måtte være rester fra et beist som hadde blitt skylt nordover av syndefloden.

Men etter hvert ble det vanskeligere å bortforklare merkelige funn.

LES OGSÅ: Hit har 20 år med klimaforhandlinger ført oss

Tapte arter

Den franske zoologen Georges Cruvier var den første som beviste at arter dør ut. Ut ifra et skjelett som ble funnet i en myr i nærheten av det som i dag er byen Cincinatti i USA, kunne han konkludere med at det hadde levd mastodonter et mammutlignende dyr.

Dermed var begrepet «espéces perdues» – tapte arter – innført. Noen få år etter oppdagelsen, hadde Cruvier en liste på 49 dyr han mente var utdødd.

«Dersom så mange fortapte arter har blitt avdekket på så liten tid, hvor mange må vi anta at stadig eksisterer i jordens dyp?» uttalte Cruvier.

– Det var en ganske modig antakelse på den tiden, sier Kolbert.

LES OGSÅ: Her er Vårt Lands guide til Paris-møtet

Den store døden

I løpet av Jordas levetid har den opplevd minst fem masseutryddelser, der mer enn halvparten av alle arter har dødd ut. Den første vi kjenner til skjedde på slutten av den ordoviciske periode for 443 millioner år siden. Da gikk det aller hardest ut over livet i havet.

 

364989_NP.jpg
De siste dinosaurer forsvant for rundt 65 millioner år siden. Illustrasjonen viser hvordan dinosaurene krympet i kroppsstørrelse gjennom en periode på 50 millioner år. Vår tids fugler skal være utviklet fra en type dinosaurer.
Vis

Dinosaurene forsvant i den femte, kjente masseutryddelsen. Foto: Wikimedia Commons

Den aller største hendelsen fant sted for 250 millioner år siden, og kalles bare «Den store døden». En rekke vulkanutbrudd i Sibir frigjorde enorme mengder karbondioksid, noe som igjen førte til en massiv global oppvarming på 5 grader. Det var nok til å utrydde 95 prosent av Jordas arter. Det blir sagt at den var nær ved å utrydde alle flercellede organismer.

– Med tanke på alt karbondioksidet, er det en skremmende parallell til det som skjer i våre dager, sier Kolbert.

Enda skumlere syntes Kolbert det ble da hun fant ut at det massive vulkanutbruddet trolig slapp ut mindre karbondioksid årlig enn våre biler, fabrikker og kraftstasjoner gjør. Arbeidet med boka om artsutryddelse har gjort henne til en pessimist.

– Menneskene, og dette er noe mange har sett før meg, spiller ikke lenger etter evolusjonens regler. Vi bryter inn i alle økosystemer, påvirker alle arter på jorden, og det er vanskelig å forstå hvordan vi skal gjøre noe med det. Jeg ser ikke helt hvordan 7,3 milliarder mennesker skal endre oppførselen sin, sier hun.

LES OGSÅ: Oppdrar barna sine til å ta på naturen

Fra slagmarken

En innvending Kolbert stadig møter, er: Hvorfor skal vi bry oss om arter som vi ikke engang har oppdaget? Svaret kommer raskt.

– Fordi dette er livet! For alt vi vet er det alt liv som er i universet. Vi har ikke funnet liv noe annet sted. Det tok mange millioner år å utvikle denne vakre og unike variasjonen på denne planeten. Å ødelegge noe sånt er en ganske alvorlig handling, sier hun.

Kolbert reiste mye i arbeidet med boka. Biolog Dag O. Hessen skriver i forordet at «denne fortellingen er ikke fra et skrivebord, men så å si fra slagmarken». Han kaller henne «mangfoldets krigsreporter».

LES OGSÅ: «Mange sier til meg at det er umulig, det er som om de tror at det vil bety å ta livet tilbake til steinalderen»

Australia

Et av stedene som gjorde dypest inntrykk på journalisten, var Great Barrier Reef utenfor østkysten av Australia. Hun forteller i boka om en natt hun var ute og gikk på koralløya One Tree Island. Dyrelivet sydet i lyset av lommelykta. Havskilpadder som ventet på høyvann, asurblå sjøstjerner, leopardhaier som var strandet i grunne bassenger, rødlige blekkspruter som prøvde å gå i ett med revfargen.

– Vi som bor på land ser ikke all verden til liv og variasjon, selv ikke om man bor i regnskogen. Men når du dykker ved revet ser du en helt ekstraordinær og spektakulær verden, sier hun.

LES ALT OM KLIMAFORHANDLINGENE I PARIS HER

Millioner av dollar

Mens arter forsvinner i tusentall, har forskning på å klone utdødde dyrearter skutt fart de siste årene. I en dyrehage i San Diego i California har de opprett en «Frozen Zoo», der celler fra utdødde dyr blir oppbevart i en tank med flytende nitrogen.

364872_NP.jpg
Den siste geirfuglen ble drept i 1844. En gang fantes den i milliontall, fra Newfoundland til Norge, lett å fange da den ikke kunne fly.
Vis
– Det er interessant forskning, men ikke spesielt relevant. Dyr lærer av sine foreldre. Dyr som blir lært opp av mennesker er ikke ordentlige dyr lenger. Dessuten, hva skal du gjøre med dyrene når levestedene deres uansett er borte? Det var jo en grunn til at de døde ut. De millionene av dollar som brukes på slikt burde heller brukes på å forhindre flere arter å dø ut, sier Kolbert.

– Men hvis du kunne gjenopplive et utdødd dyr: Hvilket ville du valgt?

– Alle sammen, sier hun og ler.

– Men hvis jeg må velge, blir det geirfuglen.

PS! Geirfuglenes endelikt på Island førte til det første forbudet mot jakt i hekkesesongen. Så verden går på en måte framover – én utdødd art om gangen.

Tidligere masseutryddelser

  • 443 millioner år siden (slutten av ordoviciske periode): Falt sammen med en svært rask isbre-dannelse. Nivået på havoverflaten falt med 100 meter og tok livet av arter som levde grunne steder i havet. Under én million år senere kom en ny masseutryddelse, da isen smeltet og havet steg igjen.
  • 360 millioner år siden (sen-devon-perioden): En langvarig hendelse som igjen rammet livet i grunne havområder. Utryddelsen skyldtes trolig klimaendringer.
  • 250 millioner år siden (perm-trias): Tidenes største utryddelse. Mer enn 95 prosent av alle arter døde. Hendelsen knyttes opp mot massive vulkanutbrudd i Sibir som forårsaket en kort periode med enorm global oppvarming.
  • 200 millioner år siden: (trias-jura): Antas å ha sammenheng med flere vulkanutbrudd.
  • 65 millioner år siden (kritt-tertiær): Den mest kjente masseutryddelsen. Tok livet av alle dinosaurene og mange andre arter. Ble forårsaket av en meteoritt som slo ned på Yucatán-halvøya i Mexico.

Fotavtrykkene

  • Menneskets fotavtrykk på jordkloden er sterkere enn noen gang. I fire uker skal vi se nærmere på noen av de dypeste sporene.
  • Forrige uke: På terskelen til menneskets tidsalder.
  • I dag: Den sjette utryddelsen har startet.
  • 12. desember: Karbonet – venn eller fiende.
  • 19. desember: Er ozonlaget en suksesshistorie?
;