Meninger

Det lutherske jødehatet

Luthers jødefiendtlige skrifter var ikke noe ubetenkt sleivspark. De hang intimt sammen med hans teologi.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det nærmer seg reformasjonsjubileet, og dermed rettes søkelyset også mot en av Martin Luthers mindre positive sider: De harde utfallene hans mot jødene.

HL-senteret og Teologisk Fakultet i Oslo arrangerte fredag et seminar om Luther og jødene.

– En strategi i forhold til disse tekstene var å bortforklare dem med at Luther var et barn av sin samtid. En annen har vært å prøve å overse dem, sa professor Tarald Rasmussen. Han fortalte at da han var med på å oversette Luthers samlede verker til norsk, valgte man ikke å ta med disse tekstene.

– Men nå tar vi dette fram som noe som vi må erkjenne og forholde oss til, sa Rasmussen.

Jage jødene

En tekst som ble med i Luthers samlede skrifter på norsk, er en tale fra 1523, der han tar jødene i forsvar. Han tok til orde for å behandle dem bedre, slik at de omvender seg.

Men tjue år senere utgir Luther skriftet Om jødene og deres løgner. Der er han kommet til at jødene aldri vil omvende seg, og at det ikke har noen hensikt å prøve på det. Om vi lar jødene være blant oss, vil vi bli medskyldige i deres løgner og ondskap, og dermed vekke Guds vrede, sier han.

Derfor tar Luther til orde for å jage alle jøder ut av landet, brenne deres synagoger og utslette deres hjem, slik at det ikke lenger skal finnes noen spor av dem.

Dette skriftet ble trukket fram da nazistene brente synagoger og ødela jødiske hus i Krystallnatten 1938. En av biskopene i den tyske kirke påpekte at nazistene her fulgte Luthers råd, og at det skjedde på Luthers fødselsdag.

REPORTASJE: Mennesker uten «arisk blod» fikk ikke ha kirkeverv

Det gamle testamente

Hva var det som skjedde mellom 1523 og 1543 som fikk Luther til å endre syn på jødene? Rasmussen påpekte at det ikke kan komme av noen konkrete opplevelser med jøder. Det var svært få jøder igjen i Tyskland på Luthers tid, og så godt som ingen i Luthers omgivelser. Han hadde sitt kjennskap til jødene ut fra bøker.

Det som skjedde i disse årene, mente Rasmussen, var at Luther i arbeidet med å oversette Det gamle testamente fra hebraisk til tysk måtte samarbeide med eksperter på hebraisk språk. De støttet seg til den jødiske fortolkningstradisjonen som kalles Talmud.

– Han fant ut hva de mente og ble overbevist om at Talmud og rabbinerne hadde feiltolket Bibelen, sa Rasmussen.

Det antijødiske er klart knyttet til kjernepunkt i Luthers teologi. Det er knyttet til nerven i hans ­tenkemåte

Tharald Rasmussen

LES OGSÅ: Ingen ville studere reformasjonen selv med lønn

Luthers kjernepunkt

Luthers reformatoriske hovedprinsipp var «Skriften alene». Han vendte seg derfor både mot pavekirkens tradisjoner og jødiske fortolkninger.

– Jødene var spesielt farlige, fordi deres tro lå så nær hans. Han omtalte dem som «våre paptister». I likhet med paptistene legger de til bibelteksten, sa Rasmussen.

At Kristus skal være tolkningsnøkkelen for Skriften, er et annet kjernepunkt for Luther. Derfor mente han Det gamle testamente måtte tolkes som et skrift som handlet om Kristus, noe som brøt med jødisk forståelse av Det gamle testamente.

– Det antijødiske er altså klart knyttet til kjernepunkt i Luthers teologi. Det er knyttet til nerven i hans tenkemåte, sa Taraldsen.

Hen mente også det er en antijødisk kontinuitet i Luthers tenkning hele livet. Allerede i 1513 hadde Luther i sine forelesninger som professor framholdt jødene som kirkens farligste fiende, og også i 1523 var han hard i sin kritikk mot jødedommen.

LES OGSÅ: Svensk stjerneforfatter skrev antisemittiske innlegg under pseudonym

Tysk nasjonalisme

Luther er langt fra den eneste som kom med antijødiske utsagn. Men han fikk stor betydning for ettertiden. Spørsmålet er om det også gjelder synet på jødene.

Luthers betydning for tysk nasjonalisme var tema for professor Christhard Hoffmann. Han påpekte at dette pågår en debatt blant tyske kirkehistorikere. Noen mener at Luthers syn på jødene var glemt, og først ble trukket fram under nazismen, andre at det er en kontinuitet.

Tysk nasjonalisme gjorde seg først gjeldende tidlig på 1800-tallet, blant annet som en reaksjon på Napoleons erobring av de tyske statene. Napoleons lov, Code Napoleon, gjorde jødene til fullverdige borgere. Spørsmålet om jødene kunne være statsborgere sto sentralt i debatten. Nasjonalistene definerte nasjonen gjennom blod og rase.

– Denne etniske nasjonalismen måtte bli jødefiendtlig, sa Hoffmann. Luther baserte derimot sin jødefiendtlighet på teologi, ikke på rase. Likevel ble Luther trukket inn i debatten.

Ved Lutherjubileet i 1817 ble Code Napoleon brent på bålet i Wittenberg. Og en av nasjonalistene, Friedriech Rühs, trakk fram Luthers skrift fra 1543. Han sa at den grove språkbruken ikke passet seg for den moderne tid – men ånden bak er god.

– Med andre ord var Luthers ord kjent, selv om de ble kritisert, sa Hoffmann.

SPALTIST: Hvem kan drepe et barn som sover?

Antisemittismen

På annen halvdel av 1800-tallet når Tyskland samles under Preussens ledelse, er Luther en av heltene for nasjonalistene. Men det er den tyske Luther, som oversetter Bibelen til tysk og taler paven mot, som trekkes fram.

På denne tiden oppsto også den moderne antisemittismen. Den ville være vitenskapelig basert og bygge på rase, ikke religion. Men likevel trekkes Luther inn.

Da en synagoge ble brent i Vestpreussen i 1881, var Luthers utsagn om å brenne synagogene trukket fram. En antisemittisk pamflett fra 1882 omtaler også Luthers skrift. Det er hans praktiske forholdsregler mot jødene som omtales, ikke hans teologiske begrunnelse.

I antisemittisk propaganda brukes sitater fra Luther som legitimering.

Nazistene

Antisemittismen slo for alvor gjennom i Tyskland i mellomkrigstiden. Nazistene hadde en rent rasisistisk begrunnelse i tanken om germanerne som herrefolk - og altså en helt annen begrunnelse enn Luther.

Likevel trekkes igjen Luther fram. Nazistene ga på nytt ut skriftet fra 1543, og han ble omtalt som en stor antisemitt. Kirken ble anklaget for å ha underslått denne siden ved reformatoren.

Men Hitler var skeptisk til Luther, og mente at han ved å oversette Det gamle testamente til tysk hadde bidratt til jødifiseringen av Tyskland.

Hoffmann konkluderte med at Luthers jøde-fiendtlig var vel kjent, men at selv antisemittene oppfattet den for grov til at den kunne brukes. Men nazistene fant at de kunne gjøre bruk av den.

Luther gikk imidlertid aldri inn for å drepe ­jødene. Dette underslo nazistene i sin bruk av Luther.

– Luther er ikke ansvarlig for nazismen. Men denne delen av virkningshistorien må være med når vi i dag vurderer Luther, sa Rasmussen.

KOMMENTAR: «Det er Wagner-feber i Europa. Fornemmelsen av nazisme er vekk»

Norsk taushet

Noe av det samme bildet tegnet forsker Øyvind Kopperud ved HL-senteret når det gjelder norsk kirkeliv. Det var utvilsomt antisemittiske innslag. Men Luther ble ikke nevnt.

– Luthers syn på jødene preget altså ikke norsk kristenliv. Under nazismen fikk Luther sin renessanse. Han kunne brukes som legitimering. Nå var han ikke lenger for grov, sa Kopperud. De norske nasjonalsosialistene sørget for å få oversatt Luthers skrift om jødene, og i Aftenposten ble Luthers syn på jødene omtalt i en stor artikkel to dager før deportasjonen av jødene i 1942.

I Norge er tausheten det mest påtagelige når det gjelder Luthers antijødiske skrifter, mente dekanus Aud Tønnesen ved Det teologiske fakultet.

– Disse skriftene har ikke vært noe tema i kirken i Norge, selv ikke under krigen, sa hun.

Som et eksempel på det hun betegnet som kirkelig likegyldighet, trakk hun fram Leiv Aalen, som etter krigen var den toneangivende lærer ved Menighetsfakultetet og en høyt respektert kirkeleder.

KOMMENTAR: «Vi kan takke Luther for at homofile nå får gifte seg i kirken»

Skaperordningene

I 1938 var han student i Tyskland, og skrev en rekke rosende artikler om Hitler og nazismen i avisen Dagen. Der forsvarte han Hitlers jødepolitikk og hevdet at den var vel begrunnet i at jødene var et rotløst folkeferd som ødela Tyskland. Både avisen og Israelsmisjonen tok til motmæle, og etter Krystallnatten spurte Dagens redaksjon Aalen om han også gikk god for den. Det svarte han ikke på.

Etter krigen møtte Aalen aldri noen kritiske spørsmål om det han hadde sagt om jødene.

– Han ble unnskyldt med at han hadde havnet i dårlig selskap i Tyskland og latt seg påvirke av det, sa Tønnesen.

Hun mente man må lete etter bakgrunnen for Aalens holdning - og den manglende reaksjonen - i den lutherske ordningsteologien som han var en sterk talsmann for.

– Aalens teologi var at Guds gode vilje kommer til uttrykk i ordninger fra skapelsen. Ekteskap, nasjon og klasse var slike ordninger. Det skaper orden, og gir begrunnelse for å skille ut det som bryter med denne orden, sa Tønnesen.

– Jødene var et folkeslag som ikke hørte til i den tyske orden. De var rotløse, de passer ikke inn. Og derfor er de farlige for andre og for samfunnet. Derfor var dette forankret i den lutherske teologi Aalen representerte, sa hun.

LES OGSÅ: Drapstruet etter «jødehets» – nå svarer Karpe Diem

1814

Jødeparagrafen fra 1814, som utelukket jødene fra riket, er et av de klareste utslagene av jødefiendtlighet i norsk historie. Håkon Harket har forsket på bakgrunnen for paragrafen.

– Man kunne lett tenke seg at den var begrunnet i luthersk teologi og eneveldets ensretting, sa Harket. Men han hadde ikke funnet noen rykende pistol som pekte mot Luther. Det var opplysningstidens filosofer, som Kant og Voltaire, som leverte begrunnelsen for fedrene på Eidsvoll.

Reformasjonsjubileum

Uansett var alle enige om taushetens tid nå må være omme når det gjelder ­Luthers ­jødefiendtlighet. Reformasjonsjubileet ­­er en god anledning til å ta et oppgjør, ble det påpekt.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger