Mellomspill i kronkolonien

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

'Det er vonde ­tider», skriver far til en god venn i Norge. «Det blir mer og mer realistisk og levende det ordet Jesus forkynte, da han ga misjonsbefalingen: Og se, jeg er med dere alle dager til verdens ende. Når han ga en slik befaling, måtte han også gi et slikt løfte,» bemerker han.

Lettelsen var stor da familien nådde den britiske kronkolonien i løpet av et døgn i ­sjøen. Hongkong ligger vakkert til i ­sundet mellom fastlandet og den høyreiste øya V­ictoria der britene hadde bygget en bastion i Det fjerne Østen. Byen var skamfert etter japanernes angrep og okkupasjon. Men her kunne vi i det minste føle oss trygge.

Vi fikk bo midlertidig i halvparten av et knøttlite hus på Tao Fong Shan, Den Nordiske Kristne Buddhistmisjonens senter. Det lå på en høyde utenfor byen, og jeg husker vi fulgte toget med øynene der det tøffet mellom rismarkene langt der nede på vei mot Kina der Mao nå hadde tatt kontrollen over det meste av landet. Far og mor bar på en uro for hva som skjedde med deres kinesiske medarbeidere i Tungping.

Ville hjem

Antall kinesiske flyktninger ­eksploderte i Hongkong. Myndighetene ­valgte å bygge kjempeblokker som rommet flere tusen mennesker. Der var det neppe noen som bodde på enerom! En skog av klær hang til tørk på stenger som sto rett ut fra de utvendige veranda-korridorene som gikk langs etasjene.

I dag ville misjonærene sannsynligvis blitt hentet tilbake til Norge etter å ha vært ­gjennom harde belastninger med uro, ­dramatisk flukt og en helt uviss framtid. Far visste ikke noe om hva som skulle skje, antagelig fordi misjonsledelsen heller ikke hadde en plan klar i den uoversiktlige situasjonen som var oppstått.

Jeg visste det ikke før jeg leste det i et av brevene jeg fant nesten sytti år senere: Far søkte Misjonsselskapet om å få reise tilbake til Norge med familien da ventingen trakk ut. Han ønsket åpenbart at vi skulle få tenkt oss om før fortsettelsen ble fastlagt. Men han fikk ikke noe svar fra ledelsen i Stavanger, så langt jeg kan se.

Billetter til en norgesreise ville kostet minst en ti-dobling av det noen må betale for en slik reise i dag dersom man regner om til ­dagens pengeverdi. Flere misjonærfamilier var i samme situasjon som oss. Antagelig hadde ikke misjonen råd til å oppfylle ­ønsker om hjemreise for dem som vurderte å fortsette misjonsarbeid andre steder.

Men det var nok ikke bare kostnadene som gjorde at misjonslederne ventet med å svare. De arbeidet intenst med alternativer til virksomheten i Kina. De undersøkte muligheter blant annet i Japan og Sør-Amerika. Taiwan sto naturlig nok også på notatblokka, i tillegg til nytt arbeid i Hongkong.

LES MER: Kunne misjonærene bli værende under Mao?

Trangt

Misjonærene diskuterte ivrig ­alternativene med hverandre der familiene nå bodde tett i en bygning på øya Cheung Chau, en times fergereise fra Hongkong ­sentrum. Husholdningene disponerte ett rom hver og hadde felles spiserom og oppholdsrom.

I dette yrende livet – jeg tror huset ­rommet sju–åtte familier – forsøkte foreldrene å ­drive skolegang for barna. Det ble dannet en speider­gruppe, og de voksne hadde noe kontakt med lokalbefolkningen på øya. Det beste ved Cheung Chau var strendene. De ble et fristed når det ble for mange skriker­unger som fikk vannkopper og øreverk under ­samme tak. Stundom oppsto det gnisninger ­mellom de voksne når månedene kom og gikk, ­ventingen kjentes formålsløs og uvissheten gikk dem på nervene. Den blodrøde sola som dukket ned i disen på Kinahavets horisont til mors aftensang på stranden er fremdeles en vakker oase på minnenes netthinne.

LES MER: Fra fange på Grini til misjonær i Kina

Tilpasningsevne

Jeg glemmer ikke den ­gangen denne mangfoldige flokken av misjonær­flyktninger ble innestengt i over tre døgn på rad. Det kom inne bare svake strimer av lys fordi det ble spikret lemmer for alle ­dører og vinduer. En kraftig tyfon var i anmarsj.

Stormværet kom brått og til gangs!

Vindkastene tordnet mot bygningen. ­Regnet trommet mot lemmene. Noen av dem løsnet og banket mot karmer og ­vinduer som om det store værtrollet ville inn. Blåsten hylte rundt hushjørnene. Barn hulket av redsel. Strømmen forsvant raskt. Folk lette etter lykter. Det ble funnet noen få stearinlys. Mor la seg over ende med bankende migrene som varte et par døgn.

Ingen hadde hatt overskudd til å ­tenke beredskap for slike situasjoner. Det ble ­etter hvert smått med mat. Tyfonen ga seg ikke. Mangel på søvn og mat og mye fortvilelse skapte en utmattet stemning da ­marerittet omsider tok slutt og ­lemmene kunne ­fjernes. Mange utvikler en ­beundringsverdig tilpasningsevne i slike situasjoner.

Noen av dem som var sammen på øya i måneder i uvisshet, ble sveiset godt sammen i evnen til å stå vanskelighetene av. Andre lot mismotet spille fritt ut. Og det tæret på moralen i flokken.

LES MER: Da forbindelsen til Norge ble avskåret

Nytt land

Da det var gått nærmere ett år, tidlig 1950, kom det beskjed om at ­familien vår skulle reise til Japan. En delegasjon fra misjonsledelsen hadde sondert mulighetene med japanske kirkeledere som ønsket at Misjonsselskapet skulle engasjere seg i landet. Da hadde allerede Misjonssambandet hatt tidligere Kina-misjonærer på en runde i Japan for å undersøke muligheten for å ta opp nytt arbeid. Det japanske folk var demoralisert og ønsket å bygge en ny framtid, fikk vi høre. Kirkene kunne bidra til en forsoningsprosess.

Tre misjonærfamilier fra Misjons­selskapet skulle reise til Japan. Det var ennå ikke formelt vedtatt at det skulle ­opprettes nytt arbeid i landet. Det skjedde først ­under misjonens generalforsamling i 1951. Vi skulle altså delta i et prøveprosjekt.

Var mor og far egentlig klare for Japan? Det japanske samfunnet var så visst ingen tvilling til det kinesiske. Jo, de har skrifttegn felles, og japanerne er også buddhister. Men ellers er det aller meste svært ulikt.

Far møtte utfordringen med blandede ­følelser. Misjonærkallet var intakt. Men ville de menneskelige kostnadene bli for store i Japan? Mor kjente på en sterk samhørighet med kineserne som hun var vokst opp sammen med. De hadde gjennomlevd brutalitetene fra den japanske krigsmakten. Hun var heller ikke fri for følelser knyttet til hva hennes far hadde vært igjennom i år ­etter år under de japanske bombeflyenes ødeleggende trussel. Hadde japanerne erkjent hva de hadde gjort mot kineserne? Svarene på disse spørsmålene var ikke opplagte for dem som nå vendte blikket mot Japan.

Skulle de virkelig reise dit?