Kirke

Kunne misjonærene bli værende under Mao?

Noen håpet på at Mao skulle bringe med seg en moderat kinesisk versjon av kommunismen, men dette håpet ble knust ganske fort.

Av Helge Kjøllesdal

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Hunan-provinsen, Kina, 1949: Mange av misjonærene trodde at de kunne bli værende selv om kommunistene skulle overta makten. Det ble gjort vedtak om at de skulle bli på post. Likevel la de inn noen reservasjoner dersom situasjonen skulle bli uforutsett kritisk.

Far formulerer seg slik i et brev til en prestevenn i Norge: «Da vi holdt misjonærkonferansen, så mange nokså lyst på å være på kommunistisk område, i hvert fall for en tid. Vi regnet med at under et moderat kommunistisk styre ville det religiøse livet få en relativt stor frihet. Men nå ser vi mer realistisk på hele situasjonen.»

Restriksjoner

Far forteller at de har fått vite fra andre steder i Kina at misjonsarbeidet er blitt helt umulig å gjennomføre der kommunistene har overtatt styret:

«Misjonærene er møtt med alle tenkelige restriksjoner. Noen er innesperret på misjonsstasjonen, enkelte har bare ett rom til disposisjon. De har ingen mulighet til samkvem med kineserne. Det er lite gagn i å bli værende på feltet når situasjonen utvikler seg slik. I mange tilfeller blir det vanskeligere for kineserne å ha utlendinger hos seg,» skriver far.

Dessuten har det vært umulig å sende penger til misjonærer som holder til på «rødt område».

Misjonærene har derfor bestemt seg for å evakuere fra Hunan. De skal sendes ut i flere puljer. 6-8 erfarne menn skal danne baktroppen. De skal bli «lengst mulig», står det i brevet til prestevennen. Baktroppen skal se tingene an slik at kineserne slipper å bli stående igjen med hele ansvaret på unødig kort varsel.

«Så får vi tro at vedtakene våre er rette. Det har vært en vond og opprivende tid med mye samvittighetsnød, mange pliktkollisjoner og tårer,» skriver far.

Det er ingen enkel oppgave for tilsynsmannen og kassereren å bedømme den politiske og militære situasjonen til enhver tid, medgir far. De to var morfar og fetteren hans. Begge to var plassert i Changsha og fulgte nøye med på den uforutsigbare utviklingen. De var ansvarlige for innspill til vedtak om hva som skulle skje. Og det var de to som skulle iverksette evakueringen.

LES OGSÅ: Skudd mot ­toget gjennom Sibir

Henrettelser

En del misjonærer reagerte mot at de måtte reise før de visste om kommunisttroppene faktisk var på vei. Ikke minst syntes en del av de enslige kvinnelige misjonærene det var for tidlig å forlate arbeidsoppgavene.

Det skulle senere vise seg at noen av disse damene var blant de siste som reiste ut av Kina, mange måneder etter at Mao hadde overtatt makten. Deres sterke pliktfølelse og empati for kineserne forbød dem å dra før de absolutt måtte.

Da far skrev brevet til vennen i Norge, hadde han allerede evakuert sin egen familie fra Tungping til Changsha med sikte på å reise videre til kystbyen Canton.

En av dagene mens vi ventet i Changsha på å reise videre var jeg og mor i sentrum for å gjøre et ærend. Vi leide en rickshaw. På vei tilbake til misjonsstasjonen passerte vi en menneskemengde på en åpen plass. Jeg satt på fanget til mor og fikk et glimt av en mann som var bundet til en stolpe med bind for øynene.

Mor så øyeblikkelig hva dette var og ba rickshaw-mannen om å skynde seg videre. Hun ville ikke at jeg skulle være vitne til det som nå skulle skje. Det varte ikke mange sekundene før vi hørte en serie smell fra geværer som ble fyrt av.

Vi hadde akkurat passert en offentlig henrettelse. Den ampre stemningen sitter som spikret i minnet. Her var det korte avstander mellom fiender i en kaotisk by.

Sloss for livet

Far beskriver folkehavet som fylte opp sentralbanestasjonen i byen. Folk sloss for livet for å komme med de togene som gikk. Mange sto i selve jernbanesporene og flyttet seg vekk først når toget nærmet seg. Da hadde de muligheten til å klive inn i vognene fra motsatt side av perrongen.

De kjempet desperat for en plass i konkurranse med hordene som trengte på fra perrongsiden.

Det ble forhandlet om en ekstra vogn som skulle hektes på et av togene som dro mot Canton. Den skulle ta med 19 misjonærer og hele 22 barn. Disse inkluderte norske misjonærer fra flere misjonsselskaper som hadde flyktet sørover til Changsha.

Toget kom av gårde etter mye dramatikk og vogna rommet en uryddig blanding av voksne, barn og så mye av bagasjen de klarte å få med seg. Noe måtte bli stående igjen.

Det gjorde dypt inntrykk på meg som fireåring da jeg merket hvordan de voksne i vognen ristet sjokkert på hodet når de merket at personer som hadde kjempet seg til en ledig kvadratmeter på togtaket, falt av i fart. De klarte ikke lenger å klamre seg fast i svingene. Kanskje skjedde det fordi de hadde sovnet av utmattelse.

LES OGSÅ: Da forbindelsen til Norge ble avskåret

Lidelser

Toget kom fram til Canton uten nevneverdige hindringer. Bare noen dager tidligere var et tog som noen kvinnelige misjonærer reiste med blitt holdt igjen et døgn. Et ammunisjonslager var gått i lufta ved en stasjon. Det var umulig å passere krateret før linjen var reparert. Far sukket lettet over at det ikke var 22 barn med i det toget, da han summerte opp dramatikken i en skriftlig beretning om evakueringen.

I Canton var det fuktig og varmt. Vi visste ikke når vi kunne komme oss videre til Hongkong. Far besluttet å reise inn igjen til Hunan for å hjelpe til med fortsatt evakuering og andre gjøremål ved avslutningen på NMS' ansvar i provinsen.

Det var vondt å se hvordan folk led under flukt, skriver far i et brev til Norge. Togene var «overgrodd» av mennesker som sto, satt og hang overalt der det fantes en halv kvadratmeter tilkjempet plass.

Far hadde lagt merke til en mor med et spedbarn som satt på et stegtrinn på en tankvogn uten noen form for gelender rundt seg. Plassen var så snau at de lett kunne falle av toget i en sving. Han hadde vondt av dem, men kunne ikke gjøre noe der toget forsvant ut av syne.

Etter et par uker reiste far tilbake til Canton der resten av familien var nervøse for hvordan det hadde gått med ham og de andre i Hunan. Mor senket skuldrene flere hakk da han tok medansvar for meg, og særlig for min søster, som ikke tok til seg næring i den fuktige varmen.

Stadig kom han tilbake til det trange rommet vi bodde i og fortalte hvor vanskelig det var å få en bekreftelse på om vi hadde fått plass på båten til Hongkong.

Vi ble værende i Canton i flere måneder. Det var krise. Folk rundt oss var engstelige og fortvilte.

Familien kjente på kroppen hvordan det er å være på flukt og at alt er uforutsigbart.

Les alle artiklene i serien her.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke