Krig og uvisshet i Kina

Helge Kjøllesdal, er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. Dette er femte artikkel i en serie hvor han ser på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement.

En novemberdag i 1935 kom det ilbud om at røde soldater som var under Maos kontroll var på vei mot Taowhalun i Hunan-provinsen. Misjonærene forberedte seg på flukt for ikke å risikere fangenskap som gisler eller det som verre var.

Antonie Hagen Torset, forteller i sin bok Liv og spenning i Kina som var at misjonærene i all hast skrev ut pasientene på sykehuset og betalte ut en månedslønn til de ansatte. Deretter fikk de med seg litt mat og klær og kom seg ned til elva der båter ventet på å få dem bort. Torset beretter at soldatene ble rasende da de oppdaget at utlendingene ikke lenger var på Taowhalun og tok opp jakten på dem. Heldigvis lette de i feil retning. Misjonærene berget seg ut av krisen og fikk tatt opp igjen arbeidet etter en tid.

Les intervju: Det begynte med at Helge Kjøllesdal fant to pappesker fulle av gamle brev

Rykket opp

Bedre ble ikke situasjonen da Japan angrep Kina i 1937. En del av misjonærene opplevde sin tjeneste i Kina som en sammenhengende periode med krig og uroligheter. De rapporterte hjem om politiske omveltninger, væpnede opprør og krig. Konkret kan vi følge misjonærenes bevegelser gjennom loggen som ble ført om hvor hyppig skolen for misjonærbarna måtte flyttes.

I 1927 måtte skolen legges ned fordi alle misjonærene måtte ta tilflukt i Shanghai, og de fleste barnefamiliene forlot etter hvert landet. Skolen kom i gang igjen først etter to år. Da ble det organisert skoleundervisning i Changsha. Dette varte bare i et halvt år før skolen flyttet tilbake til Taowhalun. Året etter - i 1930 - måtte skolen evakuere igjen til byen Hankow i en annen provins. Da bodde mødre og barn på misjonshotellet i byen, mens fedrene ble igjen i Hunan for å holde hjulene i sving så godt det lot seg gjøre. Så trodde de at det var blitt litt roligere igjen i november samme år, og skolen flyttet tilbake til Taowhalun. Men bare en uke senere måtte undervisningen gjenopptas i Changsha. Så var det ny flytting tilbake til Taowhalun. Da krigen mot japanerne brøt ut i 1937, måtte skolen evakuere igjen, denne gangen helt til Hongkong.

Lærerne visste ikke sin arme råd. God undervisning krever et minimum av planlegging, kontinuitet og skolemateriell. Her ble barna rykket opp og flyttet med måneders mellomrom. Det var et under at de i det hele tatt hadde lært å lese, skrive og regne. Aktuell historieundervisning opplevde de på kroppen!

Mor var elev der i denne tiden. Hun husker ikke at hun var redd, har hun sagt i en samtale som er referert i boka Med hjertet på flere steder. Hun opplevde evakueringene som «spennende», og at de som barn var omgitt av «rolige og sikre voksne».

Hvor godt forholdet var mellom foreldre og barn ble helt avgjørende for hva all uroen gjorde med disse barna. De var utvilsomt utsatt for betydelig risiko.

Les flere artikler i serien Derfor dro de:

1. Hva kommer rundt neste sving?

2. De som gikk foran

Splittet

Morfar valgte å bli boende i Changsha under hele krigen mot japanerne som varte fra juli 1937 til sommeren 1945. Mormor og mors yngste bror reiste til Norge da mørke krigsskyer trakk opp over horisonten. Mor og hennes eldste bror var blitt boende hos oldeforeldrene mine i Stavanger etter forrige gang familien var i Norge.

De slapp å bo på misjonens barnehjem, Solbakken. Det gikk historier om hvordan barna på Solbakken hadde det. De bodde atskilt fra sine foreldre så lenge at de ofte ikke kjente dem da de endelig vendte tilbake til Norge. Små barn var blitt ungdommer da de møtte foreldrene på kaien i Stavanger. Mange fikk varige mén av dette.

Men det hadde heller ikke bare vært enkelt å bo på loftet hos besteforeldre som ikke ville gi mor og hennes eldre bror tilstrekkelig rom til å utfolde seg som tenåringer. Broren hadde behov for å snike seg ut gjennom vinduet om kveldene når han følte at avslagene føltes urimelige. De hadde likevel tillit til besteforeldrene. De var strenge, men de behandlet dem med kjærlighet. De kjente seg trygge hos dem. Og foreldrene deres i Kina visste at de var i gode hender.

Nå var de lykkelige over å ha fått mor og bror tilbake til Stavanger og kunne flytte sammen med dem. Men barna savnet faren som var blitt værende igjen i Kina på det uvisse. Var det nødvendig å ofre så mye når utsiktene til fred var så dystre, spurte de? Tenåringene var urolige og de håpet at han ville komme etter snart.

Det skulle vare lenge før de skulle få se ham igjen.

Les flere artikler i serien Derfor dro de:

3. Misjonærkallet - hva er det?

4. Skudd mot toget gjennom Sibir

Avskåret. Morfar syntes ikke han kunne forlate Kina da krisen ble forverret. Det var for mye som sto på spill. Virksomheten omfattet en rekke skoler, hospitaler og klinikker, mange kirker og misjonsstasjoner. Alt sto i fare for å stanse opp. Misjonen lønnet hundrevis av kinesiske medarbeidere. Morfar var krumtappen i den økonomiske driften av alt dette.

Situasjonen tilspisset seg ytterligere da forbindelsen til Stavanger ble avskåret. Norge var blitt okkupert av Hitlers krigsmaskin. Kommunikasjonen med misjonslederne ble nesten umulig. Og enda verre: Tilførselen av penger fra Norge stanset helt opp fordi alle finansielle overføringskanaler var blokkert. Lønnen til morfar tilfalt familien i Stavanger. Han var glad for at de ville klare seg økonomisk.

Det var nødvendig å finne andre finansieringskilder for arbeidet i Kina. Misjonærene som var blitt værende igjen tok kontakt med Det internasjonale misjonsråd. Amerikanske kirker sa seg villige til å bidra til europeisk misjonsarbeid i de kinesiske provinsene som hadde mistet kontakten med sine økonomiske bidragsytere. Det var fortsatt åpne bankforbindelser til USA, i hvert fall i de deler av Kina som forble under den kinesiske nasjonalistregjeringens styre. I tillegg kom det penger fra den norske eksilregjeringen i London. Slik klarte misjonærene sammen med de kinesiske medarbeiderne å drive viktige deler av virksomheten videre på sparebluss.

Morfar kunne ikke bare stikke av, mente han.