Kjøllesdal: Respekt for misjonens penger

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Både misjonærer og misjonsvenner sparte penger for misjonen. Det var en nøysomhet som er fremmed for de fleste som lever nå. Ingen måtte bli anklaget for at det ble sløst med misjonspenger. Men om alle økonomiske disposisjoner av midlene var like kloke er et annet spørsmål.

Den store oppgaven

Da vi reiste til Norge fra Japan for godt i 1961, husker jeg at far ville at vi skulle ta med mest mulig håndbagasje. Han hadde fått instruks om dette fra Stavanger. Flyttekassene var sendt med lasteskip flere uker i forveien. Det var dyrt å ekspedere ting som ikke kom med i den første sendingen, fikk vi vite. Det måtte vi klare å bære selv.

Familien besto av tolv armer, inkludert femåringens. Disse skulle løfte og slepe med seg store og små kofferter og pakker opp og ned landganger, til drosjer eller busser, over perronger, inn i heiser og hvor det nå var vi måtte traske, stå og sitte for å komme oss til det fjerne hjemlandet vårt.

Jeg husker at en japansk familievenn kom kvelden før vi skulle reise med en verdifull avskjedsgave, en geisha-dukke i flott kimono i en bærbar glassmonter. Foreldrene mine var naturligvis takknemlige for å motta en så fin gave. Men ikke før var vennen ute av døra før de ga høylytt uttrykk for fortvilelse: Hvem skal bære dukken? Den gikk ikke ned i noen koffert. Skulle de bare sette dukken igjen? Det ville bli misforstått dersom giveren fikk vite det. Dessuten - geishaen var usedvanlig vakker.

Oppgaven skulle jeg ta, sa far.

Jeg ble mildt sagt oppbrakt. Som eldstemann skulle jeg bære en betydelig koffert i den ene hånden og altså, i den andre, en dukke dinglende i en monter av glass som kunne knuse hvor og når som helst. Det ville jeg ikke ta skylden for!

LES MER: De som falt utenfor

Hedersplass i stua

Vi skulle etter hvert ombord i en båt i Kobe som skulle ta oss med til London. Derfra bar det av gårde med tog til Newcastle og båt til Oslo. Etter et par dager med overnatting hos slekt der, satte vi oss på Sørlandsbanen til Stavanger.

Aldri i verden! Jeg ville ikke ha ansvaret for at geisha-dukken skulle «gå dukken»!

Jo, slik måtte det bli, sa far med et aldri så lite smil om munnen. Han skjønte at det var på grensen til hva som er rimelig å forlange av en sekstenåring. Dukken fikk en hedersplass i stua i Norge. Jeg tok æren for at den kom like hel fram, så vidt det var.

Men siden har jeg «hatet» bagasje.

LES MER: Ferden til «fiendeland»

Ikke lønn, men «underhold»

Vi flyttet inn i den samme misjonærleiligheten i Stavanger som min mormor og morfar fikk tildelt tretti år tidligere, en av gangene de kom tilbake fra Kina. Den samme slitte linoleumen lå fortsatt på golvet. Veggene hadde neppe sett et malingsstrøk siden den gang. Mor, som slett ikke var kravstor, hadde en sterkt utviklet estetisk sans. Hun spurte pent på misjonens hovedkontor om de grå og litt ruglete veggene kunne bli frisket litt opp med en lysere farge. Vi hørte ikke noe før misjonens forretningsfører dukket opp i egen høy person med et malingsspann og en malerkost: Vær så god! Sett i gang!

Misjonens venner skal ikke være i tvil: Det blir ikke sløst med midler som blir lagt i offerkurvene på misjonsmøtene. Om alle misjonens økonomiske disposisjoner er like kloke, er et annet og litt mer komplisert spørsmål. Men det er etter min erfaring veldig små sjanser for at de som hever lønn fra misjonen, flotter seg med noe som helst. Det het forresten den gangen ikke lønn, pengene som kom inn på foreldrenes bankkonto hadde betegnelsen underhold. I prinsippet var ikke dette penger misjonærene tjente, det var et beløp som skulle dekke utgifter som landsstyret mener påløper i en misjonærfamilies liv. Det var utarbeidet indekser på grunnlag av hvor dyrt det var å leve i det enkelte misjonsland - og for hjemmeopphold.

Lappede bukser

Jeg forsto at det av og til kunne holde hardt, selv for sparsommelige mor og far, å få endene til å møtes. Ikke så mye da vi bodde i Japan. Vanskelighetene kunne tårne seg opp når vi kom tilbake til Norge og fire barn måtte skaffes klær for et kaldere klima, for ikke å si ski og staver. Jeg og søsknene gikk lenge på lånte ski. Og når våren kom, ville foreldrene at vi som de andre barna i gata skulle ha en sykkel å komme oss rundt med for å delta på aktivitetene vi ønsket å være med på. Mors nattevakter på sykehuset bidro til å anskaffe tohjulingene vi ønsket oss så sterkt.

Tidlig på sekstitallet var mange vanlige norske familier slik som oss, som måtte snu og vende på skillingen og lappe buksene til videre bruk. Likevel går dette inn i beretningen om at en misjonær må møte slike utfordringer på toppen av mange andre ting som belaster familielivet. Men misjonens penger skulle jo gå til viktigere ting enn sportsklær og annet utstyr.

LES MER: Misjonærekteskapet

Mye å ta igjen

Jeg husker at familien spanderte på seg en skikkelig stueradio med god høyttaler da vi var hjemme på såkalt ferie midt på femtitallet. Slik kunne vi følge med på Barnetimen og sportssendinger og musikk. Vi tok igjen noe av det forsømte fra år i Japan der vi hadde liten kontakt med navn alle nordmenn kjente: Einar Gerhardsen, Alf Prøysen, Stompa, Knut Johannessen, Roald Kniksen Jensen, Nora Brochstedt og Meloditimen med Kringkastingsorkesteret. For å nevne noe. Vi kunne gradvis delta i diskusjonene i gata, takket være den nye radioen!

Vi barna var også med på en del misjonsmøter sammen med foreldrene våre. Vi ble spurt om å synge japanske sanger, helst iført kimono. Jeg nektet plent. Jeg var flau. De yngre tok ikke utfordringen fullt så tungt og sang i vei. Da var vi også vitne til at offerkurvene gikk rundt. Vi så at det ble gitt mye på bedehusene i Rogaland. Oftest var vi vitne til en «stille kollekt» - sedler med høye valører.

LES MER: Kjøllesdal om norsk misjon: Ble de lokalt ansatte respektert?

Vi forsto at dette jevnt over ikke var rikfolk. De fleste var bønder, håndverkere, fiskere, lærere, helsearbeidere og andre med inntekter som ikke ga store overskudd på femti- og sekstitallet.

Vi ble fortalt at mange av misjonsvennene heller ikke spanderte på seg store ting. Mange virkelig ofret, de ventet med å kjøpe et ettertraktet klesplagg eller investere i fjernsynsapparat når de hørte om planer på Madagaskar eller i Sør-Afrika som krevde finansiering og som ikke fikk plass innenfor misjonens ordinære budsjettrammer det året.