Kjøllesdal om norsk misjon: Ble de lokalt ansatte respektert?

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Jeg har i løpet av yrkeslivet mitt besøkt mange land i flere verdensdeler der jeg også har møtt misjonærer. Jeg har også intervjuet ganske mange nasjonale medarbeidere i de unge kirkene.

En av dem, en indisk kirkeleder, snakket jeg mye med. Samtalene resulterte i en bok. Han var først tilbakeholden med det han sa, men valgte etter hvert å være ærlig om sitt forhold til misjonærer. For det meste var det tillitsfullt og godt, fortalte han. Men noen av dem viste holdninger som skurret i relasjonen.

En kveld vandret vi hjemover fra et bryllup på stier som skilte rismarkene fra hverandre. Det var stummende mørkt og vi måtte trø varsom fordi vi hadde ikke lykter. Da fortalte han om tydelige sprik mellom liv og lære. Noen misjonærer oppførte seg overlegent overfor sine lokale kolleger, sa han. Og slik skulle det ikke være. Samarbeidsavtalene som var inngått mellom kirken og misjonsorganisasjonen fastslo likeverdighet i forholdet.

Var hudfargen til de indiske medarbeiderne utslagsgivende? Det er vanskelig å påvise regelrett rasisme blant misjonærer. Men enkeltes sosiale bakgrunn og psykiske legning kunne kanskje ubevisst trigge fordommer mot personer av annen etnisitet og kultur. I en tidligere britisk koloni var det mange ting som innbød til slike holdninger.

Utestengelse

Også mennesker som har gode forsetter med å reise ut i misjonærtjeneste kan komme til å oppføre seg ekskluderende mot mennesker som har en mørkere neve enn dem selv. Likevel skjer det. Til å begynne med trodde jeg at jeg kanskje misforsto når jeg merket slike holdninger. Misjonærer skulle man tro har et menneskesyn som ikke tillater slikt? De har jo fått innprentet at alle mennesker er skapt i Guds bilde. Alle er likeverdige. Og de mener virkelig dette som del av sitt livssyn og sin tro.

Men så spiller psykologien dem et puss. De ser inn i et svart eller brunt ansikt og reagerer instinktivt. Noe ligger der latent hos en del mennesker.

Jeg fikk bekreftet slike observasjoner også av andre, ofte misjonærbarn. Barn kan være sensitive på dette området. De har oftest hatt lokale lekekamerater i gata og på gårdsplassen, helt siden de var små. De er blitt mer eller mindre etnisk fargeblinde. De ser tingene ofte fra et perspektiv som skjerper blikket mot respektløs behandling.

Det skjer noe med folk når de bor i kulturer der det er et klart klasseskille mellom rik og fattig og dette i noen grad følger etniske skillelinjer. Der noen kjører bil og andre overhodet ikke har muligheter til å gjøre det. Der noen har tjenere og de fleste andre bare kan drømme om slikt.

Jeg husker fra en rundtur jeg deltok i Tanzania sammen med et knippe internasjonale kirkeledere. Gang på gang ble gruppen etter en lengre kjøretur med jeep på støvete landeveier sør i landet gjestfritt invitert til de hvite misjonærene på steder vi kom fram til. For de hadde mest plass.

Men hvorfor var ikke deres afrikanske medarbeidere også med på måltider og samtaler? Det virket så selvsagt at de ikke var der. Jeg stusset. Hvorfor var ikke den lokale tanzanianske presten eller diakonen der? Bare misjonærene? Det kunne ikke være språklige årsaker til dette. Tanzanianerne som arbeider i kirken behersker jevnt over engelsk godt, ofte bedre enn mange europeere. Den tanzanianske kirken var vertskap for kirkemøtet som var bakgrunnen for rundturen. Men ute i «bushen» var det de hvite som viste rundt og fortalte. Raust, men likevel lite raust.

Hvordan var dette i Japan?

Landet er preget av stolthet over aldri å ha vært underlagt noen kolonimakt. Japanere flest føler seg ikke mindreverdige i forhold til vestlige personer. Snarere tvert om. Det hender at vestlige mennesker føler at de blir sett skjevt til. De oppfyller ikke tydelige krave til høflighet og god takt og tone. De mangler fingerspissfølelse og kulturforståelse.

Jeg vil påstå at forskjellsbehandlingen jeg opplevde fra misjonærer i afrikansk sammenheng var sjelden å se i Japan. Delvis hang dette sammen med at japanerne ganske raskt ble valgt til tillitsverv i kirken og måtte konsulteres. Hele den japanske kulturen innbød til en likeverdig opptreden fra begge sider.

LES MER: For japanere virket det veldig forpliktende å komme til kirken

I annen rekke

Dette erfarte også misjonærene i Kina. Så snart kineserne fikk sete i det sentrale kirkestyret, og ikke minst etter at de inntok ledervervet der, var tonen i forhold til misjonærene blitt en annen, leser jeg i en kilde. Vi mennesker er ikke bedre enn at rang til en viss grad bestemmer hvor høy respekten viser seg å være i praksis.

Likevel.

Når misjonslederne kom på besøk i Japan, var det ikke unaturlig at de snakket mest med egne utsendinger - på norsk. Misjonærene sto på deres lønningsliste og sto under deres instruks og retningslinjer. Lederne hadde vedtak i ryggen fra generalforsamlinger i Norge om hva som var målsettingen med arbeidet i Japan.

Ikke desto mindre var arbeidet i Japan basert på et partnerskap mellom en norsk misjonsorganisasjon og en framvoksende japansk luthersk kirke. Likevel forholdt misjonslederne seg først og fremst til tilsynsmannen blant misjonærene og til misjonærkonferansen. De japanske lederne kom i annen rekke. Da menighetene som var en frukt av misjonsarbeidet skulle forhandle med andre lutherske grupperinger om å gå sammen i en stor luthersk kirke, var det misjonærene som styrte det aller meste den første tiden denne prosessen varte.

LES MER: Utfordrende å nå fram med budskapet i Japan

Vi, de og oss

Jeg vil ikke hevde at dette var diskriminering. Men det var heller ikke uttrykk for et helt jevnbyrdig partnerskap. Også her viste misjonærene ulik grad av følsomhet. Noen tenkte litt for ensidig på hvem som finansierte virksomheten. Makten følger pengene. Andre tenkte kanskje noe lenger: Dersom ikke japanske medarbeidere blir seriøst involvert i utviklingen, uansett hvor pengene kommer fra, vil de heller ikke oppnå det som må til for å ta nødvendig ansvar.

Jeg hadde uklare forestillinger om disse spørsmålene den gang. Men jeg så og følte hvordan de voksne opptrådte. De japanske medarbeiderne sto sentralt også i våre barneliv. Minnene lagres. I voksen alder blir de bearbeidet. Jeg klarer til en viss grad å løfte opp igjen hvordan diskusjonen gikk og hvem som var med. Også i Japan var det misjonærer som brukte ordene «vi» og «de». Men så var det også en del som så klarere at en frimodig og selvstendig kirke må alle stå sammen.

De brukte ordet «oss».

[ Les flere artikler i serien her.  ]