De som ble igjen i Tungping

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

I 1993 åpnet det seg en mulighet for å vende tilbake til Kina for min mor og søster som begge var født der, og jeg som hadde noen barneår i landet. Kirken hadde lagt bak seg vanskelighetene under Kulturrevolusjonen og var interessert i å åpne seg for mer samarbeid med Vesten.

De protestantiske menighetene hadde organisert seg i Tre-selv-kirken som myndighetene hadde godkjent etter at de hadde forbudt de tradisjonelle kirkesamfunnene.

Likevel var det mange kristne som hadde valgt å gå i skjul med troslivet og samlet seg i husmenigheter som ikke var offisielt registrert. De ønsket å unngå å bli kontrollert og eventuelt forfulgt dersom de ikke adlød myndighetene i ett og alt. En del steder var det likevel atskillig kontakt mellom Tre-selv menigheter og husmenigheter.

Tilbake

De kristne kineserne vi møtte var ikke snaue med å fordømme folk i kretsen rundt Mao som hadde gjennomført en opprivende «ideologisk rensing». Røde gardister hadde terrorisert befolkningen. Mange kristne var blitt sendt i omskoleringsleirer. Ikke få hadde mistet livet.

På denne reisen var vi innom Changsha, byen der morfar hadde arbeidet i 35 år og der mor var født. Vi fant omsider huset der han hadde tilbrakt de siste årene før han måtte reise derfra i 1949. Huset var blitt delt opp i flere leiligheter. Stor var forundringen da folk skjønte at familien vår hadde holdt til i dette området over så lang tid og hva bygningen var blitt brukt til: «Jaså, så det har bodd utlendinger her? Hva gjorde dere her da?»

Vi fortalte. Og de nikket med en viss anerkjennelse, noen viste varme i blikket.

LES OGSÅ: Kunne misjonærene bli værende under Mao?

Endringer

Fra Changsha ønsket vi oss til Tungping. Mor hadde sterke minner fra de drøye to år hun og far hadde tilbrakt der. Vi trengte spesialtillatelse fra myndighetene for å kunne reise dit. Byen lå utenfor lysløypa for utenlandske turister.

Jeg hadde vage bilder med meg på netthinnen fra den gang jeg forlot byen som fireåring i 1949. Flukten til Changsha hadde tatt flere dager med elvebåt.

Mor gjorde store øyne da hun kom kjørende inn i Tungping. Her var store bygninger som ikke eksisterte da hun forlot byen i 1949. Folk bodde i leiligheter, mens de tidligere hadde holdt til i en sliten bebyggelse som besto av to- eller tre-etasjers trehus eller skur langs de trange gatene. Kirken og misjonsstasjonen var revet og erstattet med et kommunalt kontorkompleks.

Folk var blitt varslet om at vi var ventende. Gjensynet var mest preget av nysgjerrighet, men folk ga også uttrykk for åpenlys glede når det gikk opp for begge parter hvem som var hvem. Vi ble invitert på bankett samme kveld.

Sa de bankett? Hvem hadde råd til noe slikt? Det betydde at bordene ville bugne av fristende retter som ble båret inn på løpende bånd. Stor var forbauselsen da vi forsto at verten for kalaset var selveste ordføreren i Tungping. Ville han - av alle - arrangere fest for representanter for kristen misjon? Misjonærene hadde jo formidlet det Karl Marx hadde kalt opium for folket, hevdet kommunistene. Og kinesere vet hva opium er.

Ordførerens tale

Rundt bordene satt myndighetspersoner i kommunen, og ledere og tidligere venner av mor og far fra menigheten. Inn kom fat med velsmakende retter fra indre Hunan; fisk og kjøtt, tilsatt syrlige, søte og salte sauser. Joda, dette var fest.

Vi forsto nokså raskt at antall kristne i området hadde doblet seg. De kristne var vage i beskrivelsene av hva de hadde vært igjennom. Men vi visste at Kulturrevolusjonen hadde hatt sine forgreninger også her. Menigheten hadde opplevd sin del av de politiske og humanitære krisene som Tungping hadde gjennomlevd.

Ordføreren kremtet og begynte å si noe med høytidelig røst. Jeg har ikke det han sa dokumentert ordrett. Men jeg husker innholdet omtrent slik:

Vi vil ønske velkommen våre gjester fra Norge som bodde og arbeidet her i Tungping for mange år siden. Mye har skjedd her i byen på disse årene. Dere vil se store forandringer i bybildet. Kirkens bygninger er borte. Der ligger nå kommuneadministrasjonen. Likevel er det mange her som husker det misjonærene og deres medarbeidere gjorde for folket. Vi er takknemlige for den hjelpen folk fikk. Tallet på dem som tilhører menigheten har vokst mye disse årene. De kristne har vært rettskafne og gode borgere av byen. Vi håper at vi etter hvert kan få regulert en tomt og klarer å legge til rette for at det blir bygget en ny kirke i Tungping til erstatning for de lokalene menigheten disponerer nå. Vi ønsker med dette måltidet å vise at vennskapet varer og vi vil ønske dere hjertelig velkommen tilbake, kanskje til innvielsen av ny kirke.

Ordføreren smilte og løftet glasset. Han var tilfreds med situasjonen.

Jeg hadde ikke inntrykk av at ordføreren følte at han måtte si såpass positive ting. Jeg tror heller ikke at de kinesiske ledsagerne våre hadde overtalt ham bak vår rygg til å holde banketten til vår ære. Jeg tror simpelthen at det var såpass mange av ordførerens undersåtter som satte pris på at vi var kommet tilbake at han hadde alt å tjene på å lage en varm velkomst. Han var ordfører i en by som ønsket mer samarbeid med vestlige partnere. Og dessuten fikk Tungping sjelden besøk av utlendinger.

Vi var overrasket - og litt imponert. Det samme var tydeligvis også noen av dem som kjente situasjonen mer inngående enn oss. For Partiet opprettholder distansen til kristne menigheter.

LES OGSÅ: Fra fange på Grini til misjonær i Kina

Den hvite pakken

Mor, søster og jeg satt og pustet ut på hotellrommet samme kveld da det banket på døren. Det var vår tidligere kokk som stakk hodet inn gjennom dørsprekken. Han kom inn med en gjenstand, pakket inn i hvitt papir. Før han avslørte hva pakken inneholdt, fortalte han at da vi dro for over førti år siden hadde han fått jobb i postvesenet. Han rødmet litt da han også fortalte at han hadde hatt en kjæreste mot slutten av vårt opphold i Tungping, men hadde ikke sagt noe om det til foreldrene mine. Han giftet seg med henne ikke lenge etter og hadde hatt et godt familieliv, fortalte han.

Så fjernet han det hvite papiret. I hånden holdt han en enkel, gul melkemugge fra Porsgrund Porselen. Den hadde vi brukt i den daglige husholdningen da vi bodde i byen.

«Denne har jeg tatt vare på i påvente av at dere skulle komme tilbake. Vær så god! Her er den!»

Kokken rakte mor muggen og bukket lett.

«Nei, denne er din», insisterte mor. «Du har jo tatt vare på den i alle disse årene!»

Kokken ga seg ikke. Han ville tydeligvis at dette skulle være tegn på varig lojalitet og vennskap. Mor ga etter og tok muggen med seg fra Tungping. Den var brått blitt en verdigjenstand, målt etter verdien av langvarig vennskap.

Vi hørte aldri noe om en innvielse av ny kirke i årene som fulgte. Det kunne like gjerne skyldes vanskelig kommunikasjon som at kirken aldri ble bygget. Men det er sikkert at kristenlivet lever videre i Tungping.