Taler til de dannede religionsforakterne

Den tyske teologen Friedrich Schleiermacher­ (1768–1834) utfordret samtidens dannede borgerlighet med boken Über die Religion (Om religionen) i 1799. Opplysningstiden hadde ­redusert Gud til en abstrakt filosofisk mulighet eller umulighet, eventuelt til en garantist for moralen og en støtte for staten og samfunnets orden. Troen var ikke lenger relevant for den opplyste intelligentsia. Det var disse dannede religionsforaktere han henvendte seg til: De har ikke skjønt poenget. De er uvitende. Den tro de forakter, er ikke kristendom. «Er det ikke merkelig at man på alle andre samfunnsområder lytter til ekspertene», kommenterer han, «men når teologen uttaler seg om religionen, blir man skeptisk og lytter heller til amatørene.»

Schleiermachers første kapittel heter da også «Apologi». Han krever sin rett som teolog. Gjennom sin far hadde han fått sterke impulser fra det herrnhutiske vekkelsesmiljøet. Som sykehusprest i Berlin fikk han rikelig mulighet til kontakt med byens åndsliv. Rasjonalismen sto fremdeles sterkt både i kultur og kirkeliv, men ble utfordret av nye trender med den filosofiske idealismen og romantikken. Han ville uvitenheten til livs og ønsket å gi religionen den plassen den rettelig tilkom.

Det er fristende å spørre hvem han ville ha henvendt seg til nå, mer enn 200 år senere. Kanskje han ville ha utfordret vulgærateistene som går til angrep på det de tror religionen og gudstroen representerer? Eller allviterne som later som om vitenskapen og evolusjonen har svaret på alt?

Elegant og krevende

Det var nok Schleiermachers oppgjør med tidens intellektuelle ­arroganse som gjorde at jeg ønsket å skrive om ham. Jeg hadde tidligere gledet meg over hans elegante stil og undret meg over hvorfor så få teologer kunne skrive så vakkert om troen som ham. Men jeg angret meg etter hvert, for jeg husket ikke hvor krevende hans teologi tross alt er. En klassiker skal helst ikke banaliseres. Og han lar seg ikke uten videre passe inn i vår tid.

Schleiermacher møtte tidens religionsforakt med å introdusere en ny religiøs dagsorden. Religionen har sin egen provins i sjelen, hevdet han, og må ikke sammenblandes med filosofi og moral. Filosofien forsøker å forstå universet ved å analysere, klassifisere og definere. Moralen forsøker å avlede moralske regler av forholdet mellom universet og mennesket. Religionen derimot, er passivt mottakende.

Den tyske teologen definerer religion som «sans og smak for det uendelige», eller «anskuelse og følelse» overfor universet i dets uendelighet og skjønnhet. I motsetning til Kant som hevdet at det er menneskets anskuelseskategorier som ordner vår forståelse av universet, er det hos Schleiermacher universet selv – det som anskues – som virker på mennesket. Det beskrives nærmest som en mystisk enhetsopplevelse: Det er som å ligge ved «den uendelige verdens barm», kjenne dens krefter og liv som sitt eget, gjennomtrenges av dens muskler og ledd og innerste nerver.

Naturfølelse

Slektskapet med Spinoza og den tyske idealismen er tydelig. En moderne leser vil kanskje oppleve at mange av Schleier­machers formuleringer kunne gå inn i vår tids naturfølelse eller nyreligiøse former for panteisme eller ­panenteisme. Samtidig er han også påvirket av den herrnhutiske fromheten. I sin store troslære, Der christliche Glaube fra 1821, formulerte han sin religionsforståelse på ny som «den totale avhengighetsfølelse», en opplevelse av at vi i hele vår eksistens er båret av tilværelsens grunnmakt.

Ut fra denne forståelsen av religion er ­anliggendet ikke å fastslå troen ut fra skrift og tradisjon, men å avlede troen fra den religiøse erfaringen. Man må lære å åpne øynene så man kan anskue universet, «for enhver seende er en ny prest, en ny formidler, et nytt organ». Schleier­macher likte derfor ikke ordet «dogmatikk», men foretrakk uttrykket «troslære». Troen tar form i den religiøse anskuelsen av universet. «Under» er den religiøse betegnelsen for enhver begivenhet som fremkaller den religiøse bevissthet. «Åpenbaring» er enhver opprinnelig og ny anskuelse av universet. «Inspirasjon» er det religiøse navnet for frihet.

Relativisering

Det kan virke som en total relativisering av kristendommen, og når Schleiermacher først utgav boken anonymt, var det fordi han avvek fra ortodoks kristendom på en del punkter. Men i den videre utformingen av sine tanker, ender han opp med en tilrette­leggelse der det ikke er noen tvil om at kristen­dommen står for den høyeste oppfyllelse av hans religionsforståelse. Kristendommen er så å si religionen i religionene, mens andre religioner rommer en blanding av det som er sann religion og det som ikke er religion.

Mange vil hevde at det er en indre motsetning i Schleiermachers forsøk på å forene en allmenn religionsforståelse med påstanden om at kristendommen er den sanne oppfyllelsen av denne. Men en slik oppfyllelsestenkning preget mye av senere teologi og religionsforståelse.

Erfaringsteologi

Schleiermachers understrekning av den religiøse erfaringen satte dype spor i teologien. Den kan spores i den såkalte erfaringsteologien som på 1800-tallet preget norsk pietisme gjennom Gisle Johnson. Han gjorde nettopp den religiøse erfaringen til ­teologiens gjenstand, en erfaring som riktignok ble formet av hans strenge lutherske konfesjonalisme. Og både pietismen og store deler av den liberale teologien markerte også den subjektive erfaringen og inderligheten i troen. Mye av dette forsvant med den dialektiske teologien som preget forrige århundres teologi. Men noe ­sitter fremdeles igjen og vil kanskje dukke opp i nye former for erfaringsteologi.

Notto R. Thelle er seniorprofessor ved 
Det ­teologiske fakultet (UiO).

Notto Thelle