Søvn og ­selvrefleksjon

Da jeg var ung vegret jeg meg for søvnen, vegret meg for å falle i den. Fryktet at når jeg falt i søvnen, ville jeg overmannes­ av uhåndterlige ­følelser, ville det gjøre vondt, fryktet at om jeg slapp taket i dagen, la mitt overopphetede hode på puten og slapp, ville jeg falle så dypt at jeg kanskje ikke kom opp igjen. Men jeg måtte jo legge meg og la meg og lå under dyna og prøvde å holde igjen, holde stand, stå imot, men sovnet jo og våknet om morgenen heldigvis, hel, og likevel gruet jeg meg for søvnen neste kveld, for å falle i den.

Skriver drømmene ned

Hvorfor var det sånn, og hvorfor er det ikke sånn lenger? Nå gleder jeg meg til natten og søvnen og særlig den tidlige morgenens drømmer, søvnen og drømmen er blitt venner og hjelpere, jeg prøver å være i søvnen så lenge som mulig, å alltid sove ut og å frede morgenen. Unngår å ta oppdrag som ­krever at jeg står tidlig opp, reiser som krever at jeg står tidlig opp, for ikke å gå glipp av drømmesøvnen tidlig om morgenen, drømmene og det de vil si meg. Skriver drømmene ned når jeg våkner, selv om de er forvirrende, uklare, tåpelige skriver jeg dem ned og dveler ved dem fordi de representerer det frieste ved ­eksistensen, ikke er underlagt noen ­myndighet, ikke en gang min egen våkne bevissthet, fordi de er porter inn til deler av min personlighet min bevissthet ikke vil vite av, som min bevissthet skammer seg over og frykter, og slikt er det ikke dumt å få innsyn i.