Pneuma
Pusten, ånden vår, er bevegelig, varm og fuktig, typiske tegn på liv og skapelse.
Bibelen knytter ånd også til noe utenfor skaperverket, til noe evig og uskapt, til Gud selv. I Det nye testamente kalles den da ofte for Den hellige Ånd. Her er Den hellige ånd som en due i The Annunciation av Rubens, 1628.
«Sjekk om han puster!» Slik vil de fleste av oss tenke om vi kom over en skadet og tilsynelatende livløs person. I alle kulturer forbinder man liv med pust. Pusten, ånden vår, er bevegelig, varm og fuktig, typiske tegn på liv og skapelse. Det greske ordet for pust eller ånd(e) er pneuma, av verbet pneå, «å puste, ånde, blåse».
Mange også i dag vil ha hørt om de fire grunnelementene eller essensene jord, vann, luft og ild, som greske filosofer mente at alle ting på jorden var bygget opp av. Og av noen slike filosofer ble pneuma brukt som et annet navn på den femte essens (kvintessensen, av latin quintus=femte), den som himmelrommet bestod av og som overgikk de jordiske elementene i perfeksjon.
En annen bruk av pneuma blant filosofene var som navn på den skapende livskraften som lå nedfelt i alt på jorden. Alle typer av ting (som mennesker, dyr og planter) hadde sin særegne pneuma-type som gjorde dem til den arten de var.
Bestill abonnement her
KJØP
