Maktmisbruk på yogamatta

Når menneskekroppens bevegelser og positurer kobles til en åndelig dimensjon, kan det gi en sterk erfaring av forbindelse til noen og noe utenfor seg sjøl. Det kan være når man i kirka lar stemmen sin gå inn i andres gjennom sang og liturgi, når man kneler foran et alter, eller står i en kø av andre mennesker på vei til nattverd.

Yoga er en praksis som i sin tradisjonelle form dyrker denne erfaringa. Som et åndelig konsept har yoga lange røtter, særlig forankra i den hinduistiske filosofen Patanjalis Yoga Sutras, en samling aforismer fra første århundre e.Kr. Her defineres yoga som en praksis for å stilne sinnets svingninger – ordet yoga kan oversettes til det norske «åk», med etymologisk forbindelse til det engelske «yoke». «Asana», eller «stilling», er bare én blant åtte ledd for å oppnå dette, sammen med moralske bud, meditasjon, konsentrasjon og mer.

Da yoga for alvor tok av i Vesten blandet det seg med nittitallets aerobickultur, men enda tidligere hadde yogaens røtter blandet seg med den britiske hærens linjegymnastikk da de innlemma India i sitt imperium. Det viste seg å være en tiltalende form for kroppslig utfoldelse, der pust og bevegelse knyttes sammen, ispedd den opphavelige ideen om at praksisen hadde et høyere mål.