– Jeg tenker ofte på at vi lærer så lite utenat i dag, og det kan være et minus...
...for i vanskelige tider vil vi gjerne ha noe inni oss, som vi kan bruke da, sier Kirsti Aasen.
– Det er ikke sikkert det er vi som preker som gjør det best og som får himmel og jord til å sveises sammen, sier Kirsti Aasen.
Erlend Berge
– Prest og forfatter Kirsti Aasen, du har skrevet boken I lyset fra en bergmannslampe – med bestemor i Falkbergets fotefar. Du var en av de første som trakk litteraturen inn i kirkerommet som et selvstendig uttrykk, var det greit?
– Nei, det var vanskelig – bispekontoret holdt meg under oppsikt, lenge. Jeg husker en bispevisitas på 70-tallet, da jeg i forbindelse med en skolegudstjeneste hadde lært ungene Haldis Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale»: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi. Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.» Da vi var ferdig kom biskopen bort til meg og sa: Syns du dette er var kristent dikt? Da tenkte jeg, men det er det jo, det har et kristent innhold, selv om uttrykket er annerledes. Det å bli overvåket av biskopen på den måten, var veldig ubehagelig. Samtidig som det vokste en trass inni meg, jeg var overbevist om at jeg var på sporet av noe riktig.
– Mens nå er det nærmest påbudt å ha kulturkonsulenter i bispedømmet, så kunsten og litteraturen skal bli tatt på alvor – i og utenfor gudstjenesten?
