Et tiår for etisk selvransakelse
Ser vi det litterære tiåret i bakspeilet, står de etiske debattene om virkelighetslitteraturen igjen. Framfor å skylde på medienes dekning av fenomenet, bør forfatterne ta sin del av ansvaret for hvorfor de blir lest slik.
Forfatterne burde vært eksperter på både-og, men henfalt merkelig ofte til enten–eller. Med Karl Ove Knausgårds startet hele debatten.
Berit Roald
7. september 2016, kl. 15:45 satt jeg backstage på Teatret Vårt i Molde med Geir Gulliksen, noen minutter før jeg skulle bokbade ham under åpningen av Bjørnsonfestivalen. Romanen Historie om et ekteskap hadde kommet ut på tampen av fjoråret og fått gode kritikker. Fomlende og lett nervøs sa jeg til Gulliksen: «Jeg har ikke tenkt å spørre noe særlig om selvbiografiske trekk i denne romanen, jeg syns ikke det er så interessant.» Gulliksen svarte lett: «Jeg snakker gjerne om det selvbiografiske, jeg.» Så gikk vi på scenen, og snakket ikke noe særlig om det selvbiografiske. Intervjuet gikk ganske dårlig.
Begravelsesheftet
Tre dager senere publiserte Aftenpostens Ingunn Økland en kritisk anmeldelse av Vigdis Hjorths Arv og miljø. I romanen har hovedpersonen Bergjlot blitt utsatt for overgrep av sin far i barndommen, men familien vil ikke tro henne. Økland mente Hjorth skrev seg for tett på sitt eget liv: «Er det indirekte sin egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?»
