En skarv på Røst

I forrige uke ble Per Fugelli intervjuet i VG. Han snakket – som vanlig – om døden. Hurra for det. Dette er Fugellis viktigste bidrag til den norske samtalen: Han har brutt opp døra til et avlåst rom.

Ikke dermed sagt at han er uten frykt: «Siden jeg ikke har Gud, må jeg innrømme at jeg er redd for et eksistensielt drama», sier han. Han finner imidlertid trøst i forestillingen om «universets fellesbank». Når han dør, går byggesteinene i kroppen hans tilbake dit: «Derfra hentes alt ut igjen og blir til helt nye skapninger. Kanskje en blomst, et tre eller en skarv på Røst. Det ville jeg likt.»

Passasjen minnet meg om boka Etter oss av litteraturprofessor Anders Johansen (Spartacus, 2010). Johansen skriver at han helt fra han var liten gutt, har hatt en nesten uhyggelig dødsbevissthet. Han har slåss for ikke å la bevisstheten om den absolutte tilintetgjøring suge livsmotet ut av kroppen sin. Johansen ser på døden som en makt som gjør alt nytteløst og meningsløst. Alt blir til intet. Han finner ingen trøst i religionen. Kirkens tro oppfattes som en form for poetisering eller estetisering av det absolutt negative.