En Nobelpris-kandidat i stor form

Péter Nádas fikk sitt internasjonale gjennombrudd på 1990-tallet med Erindringens bok, hvor han drøfter den europeiske kulturens historie. Det gjør han denne gangen også. Den stumme provinsen er første del av tre, og det er den som her blir omtalt. Størstedelen av handlingene finner sted i Ungarn og Tyskland, og det som fortelles, tar plass i tiden før Annen verdenskrig og frem til Berlinmurens fall.

Finnes individet? Kan individet finnes når så sterke kollektive krefter gjennomsyrer tilværelsen – hvor dypt trenger samfunnets struktur inn i den enkelte personen? For å utforske mennesket i en tid preget av krig og totalitære ideologier, beskriver Nádas mange mennesker med ulik status som befinner seg på forskjellige tider og steder innenfor denne rammen, så selv om man kan si at Nadas verk handler om en viss historisk periode, så er ikke dette et overordnet perspektiv som strukturerer handlingen. Nádas tekst er derimot i stor grad en fordypning i menneskers indre verden, der tilsynelatende dagligdagse hendelser kan utløse omfattende indre prosesser. Et eksempel er en drosjetur der en aldrende dame sitter ved siden av sin sønns elskerinne, som hun finner tarvelig, men som hun samtidig både misunner og begjærer. Ytre sett skjer det lite i løpet av kjøreturen, damene kommer så vidt nær hverandre, en pilleeske faller ned på gulvet, men i begge kvinnenes indre foregår det store rystelser. Og slik veller historiene frem. Dette må forstås i sammenheng med romanens struktur, som kan beskrives som et nett eller en vev av historier, ikke en tekst som drives frem gjennom det tradisjonelle årsak/virkning-prinsippet:

Tingenes flertydighet. "Kausale relasjoner etterstreber alltid entydighet; jeg, derimot, forsøker å ikke tape tingenes flertydighet av syne," sa Péter Nádas til den ungarske litteraturjournalisten Csaba Károlyi i et intervju som er gjengitt i Bokvennen nr. 1 2011. (Kan på det varmeste anbefales, forresten.) Derfor er historiene i dette verket parallelle: De fortelles side om side, springer frem av minner, assosiasjoner, tankerekker, og selv om man kan finne forbindelser mellom de ulike linjene, er det ikke alltid de påvirker hverandre direkte. "Hvis verden ikke er preget av en nødvendig symmetri, " sier Nádas til Károlyi, "så skal ikke romanen måtte være det heller.» Den intrikate formen, sammen med et ofte svært meningsmettet språk gjør at Den stumme provinsen ikke alltid er like lett å lese. Men den er verdt anstrengelsen.