Doxa
Når Det nye testamente skildrer Gud, brukes ofte det greske ordet doxa.
I en bibelsk sammenheng betyr doxa «herlighet» og «ære», dvs. den stråleglans-virkelighet som omgir Gud og som springer ut fra ham, og den ære som er forbundet med den. Her har en anonym maler fra Tyskland på 1500-tallet malt Gud med jomfru Maria og Jesus.
Wikimedia Commons
Doxa kan vi også skrive som doksa, for x i gresk er en sammenskriving av k+s. I en bibelsk sammenheng betyr doxa «herlighet» og «ære», dvs. den stråleglans-virkelighet som omgir Gud og som springer ut fra ham, og den ære som er forbundet med den. I allmenn gresk betyr imidlertid doxa noe annet, nemlig «mening, oppfatning», eller «ry, anseelse».
Til grunn for dette substantivet ligger verbet dokeå=«synes», med samme rot dok- som i doxa. Men hvordan kan et ord som doxa ha så vidt forskjellige betydninger? Finnes det en sammenheng mellom alle disse?
Ja, det gjør det, og det norske ordet «synes» (roten syn-) ser ut til å ha noe av den samme bredden i seg. For doxa i betydningen «mening, oppfatning» kan sies å handle om den mening som vi selv danner om noe («Jeg synes at dette er en drivende god språkspalte»), mens doxa i betydningen «ry, anseelse» handler mer om den mening som andre danner om oss («Han synes meg å være en trivelig kar.») Og fra denne siste betydningen om ry og anseelse går det en vei til den bibelske tanken om Guds ære og den herlighet som kommer til syne (den samme roten igjen) rundt Gud.