Bøker

«Det er ...», «Det blir liksom ...», «Han ... nei, jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å si det.»

De siste årene har jeg reist rundt til ulike ungdomsskoleklasser i Norge og snakket om litteratur. Jeg har vært en av de heldige kritikerne som får møte ungdomsleserne og diskutere, lese og le sammen med dem. Anledningen er et anmelderkurs jeg holder, oftest for elever som skal jobbe med anmeldelser rettet mot Uprisen – en pris til årets beste ungdomsbok, vurdert av ungdommene selv. I forbindelse med den jobbes det hardt med lesing over hele landet – i rundt 30 anmelderklasser og syv juryklasser, men hvem som helst som er ungdomsskoleelev kan delta i dette anmelderprosjektet.

Kunnskapen om kritikk er oftest ikke stor hos en niendeklassing. Det vil si, analysebegrepene har de inne: Mange ungdommer jeg har møtt, kan fortelle grundig og inngående om forflytting av fortellerperspektiv, om oppbygning og struktur av tekst, om spenningskurver og in medias res. De er gode på det tekniske. Men er det det som er litteratur? Svaret er åpenbart ja, litteratur er også dette. Likevel, slik jeg opplever det, er mange ungdommer gode på litteraturens hvordan. Det blir vanskeligere når de kommer til litteraturens hvorfor.

Følelser

Med litteraturens hvorfor mener jeg hva litteraturen gjør, altså hva den rører, vekker eller beveger i den som leser. Hvilke følelser fremkaller den, hva setter den i gang? Det trenger ikke å være knyttet til personlige eller private erfaringer.

Et sentralt punkt i kritikk slik jeg jobber med den i ungdomsskoleklasser, er å gjøre magefølelsen om til språk. Å gi terningkast følger på sett og vis samme prinsippet: Der gjøres magefølelsen om til et tall. Men å omforme magefølelsen til ord og forklaringer, er for mange en langt mer komplisert affære.

Eleven jeg siterte over hadde lest de bøkene vi hadde satt oss som mål å klare, var engasjert, visste hva han mente – på en måte. Men det var helt umulig å uttrykke det. Jeg satte elevene i grupper, tenkte ordene var enklere å finne i samtale med medelever. Det stemte. Eleven fikk i hvert fall uttrykt hva han var uenig i ut fra de andres påstander.

Bak blikket

I kritikkundervisningen handler mye om hvorfor en bok er som den er. Som gjesteforeleser med bare noen få besøk i hver klasse kan jeg ikke ta for gitt at elevene umiddelbart skal åpne seg og dele sine refleksjoner med meg og resten av klassekameratene. Jeg ser at mange lar være å si noe, og jeg ser også at det durer og går inni hodet til den enkelte, bak blikket. Det er en hel verden der inne, og mye av det blir ikke uttrykt, i hvert fall ikke i våre samtaler. Kanskje kommer det i skrift senere, kanskje lagres det eller flyr sin vei.

Og alt det en bok og et hvorfor kan utløse, hvordan ser det ut? Er det tanker, er det farger, bilder eller ord? Å holde noe for seg selv kan være både normalt og sunt. Men å måtte gi opp med et «Nei. Jeg klarer ikke å si det», er noe helt annet.

Barriere

Jeg spør meg selv om hva det er som skaper denne språkbarrieren? For det gjelder etter hvert ganske mange av elevene jeg møter. Hvor er det språket stanser, og hva er det som gjør det?

Skolen skal og må stille krav til elevene. Da jeg som pedagogikkstudent skulle ut i praksis i videregående skole, fikk vi klar beskjed av veileder om å skrive en fyldig kriterieliste til elevene og levere denne ut første time. Den listen skulle favne alt de ville bli vurdert på. Hvis vi ikke ga ut en slik liste, kunne vi risikere klager og i verste fall dertil hørende advokater. Da den første klagetelefonen kom sent på kvelden, var det godt å kunne vise til denne listen. Men det betød også en liste som skulle følges og sto i veien, i en klasse der liv og hormoner dirret.

Som kritiker på DKS-besøk ser jeg det som min viktigste jobb å nullstille elevene, legge bort «alt du tror læreren vil like, alt du tror læreren vil tenke er viktig og riktig». Og dette sier jeg ikke for å fornærme de fantastiske menneskene som velger å være lærere og investerer i barna våre hver eneste dag. Jeg sier det for å åpne opp. For kriterier fører med seg en opplevelse av at man kan feile eller få til. Gjøre riktig eller gjøre galt. Min erfaring er at det kan stenge opplevelsen av litteratur, at litteratur kan bli for teknisk. For da blir det med en gang slik at det finnes et riktig svar, en målbarhet, en riktig måte å lese på.

Tabula rasa

Sammen med elevene er målet å legge bort alle riktige og tekniske begreper. Vi vasker tavla og så hamrer de ut hva som skal til for at de skal like en bok. På de beste dagene finner vi opp begreper som bare elevene selv vet hva betyr. «God handling», for eksempel. «Handlingen flyter». «Usynlig ledetråd». Og da er det jeg som må forstå deres kriterier, de må forklare hva de mener og hvorfor. Når elevenes egne kriterier er på plass, vurderer de ungdomsbøkene ut fra dem. Men fremdeles er ordene vanskelige å finne for mange.

Hvor mange kriteriefri soner har ungdom i dag? Hvor mange arenaer finnes der det ikke forventes noe av dem, der de ikke skal oppfylle noens krav, prestere godt, forstå oppgaven, være til stede, være glad, være en god venn, være på nett, være hjelpsom, være flink? De finnes nok. En av dem er smarttelefonen. Flukten inn i YouTube skjønner jeg godt. Hva det gjør med språket, er en annen sak.

Kunstens plass

Og det er da jeg kjenner hvor viktig det er å drive med kritikk og hvor sentralt det er at ungdom får åpne, kriteriefrie soner i undervisningen. Her finnes kunstens åpenbare plass. Kritikken er ikke kriteriefri, langt ifra. Men en av de viktigste elementene i kritikken er samtalen om hva litteraturen eller kunsten gjør. En slik samtale fordrer et åpent sinn.

Under KOMMA, et barnelitteraturens oppspark til årets litteraturfestival på Lillehammer, konstaterte Taran Bjørnstad, forfatter og leder av Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, følgende: Barn i skolen i dag trenger mest av alt kompetanse i kreativitet. Det er ikke så lett å tenke selv når andre bestemmer kriteriene for hvordan du skal tenke. Det er kanskje ikke heller så lett å bake et fantastisk godt brød når du må følge definerte krav til riktig bruk av krydder for å få en god karakter. Eller fortelle hva som rørte deg i en bok, fordi den fikk deg til å tenke noe du aldri har tenkt før. Jeg tror kriterier kan være bremser for det skapende i barnet. Og jeg tror det har noe med kriterier å gjøre at mange av elevene jeg møter, sliter med å finne ord for å formidle sin opplevelse av litteratur.

Skal alt bli til ord? Nei. Og det er helt normalt ikke å kunne beskrive presist til enhver tid, spesielt ikke når du er 14. Men det er forskjell på det og på å mangle ordene, ikke å kunne uttrykke det som presser seg på fra innsiden.