Arvegods og arvesynd
Vi møtte Nina Wäha i Stockholm for å snakke om hvordan både smerte og skriving kan gå i arv, og hvordan man kan omskrive et testamente.
Kajsa Göransson
Tittelen på Nina Wähäas roman, Testamente, spiller i første omgang på overtakelse av eiendom. Noen kommer til å dø, og da vil testamentet tale til de levende fra den andre siden. Men på boka handler også om alt vi etterlater oss i form av fortellinger.
Da vi møtte Wähä på en kafé i Södermalm, Stockholm for flere måneder siden, hadde hun nylig blitt nominert til Augustpriset for Testamente. Nå er boka oversatt til norsk. Den er nesten 500 sider lang, og innledes med en innføring til rollegalleriet, ikke helt ulikt en eller annen eksistensiell, russisk krim fra 1800-tallet.
Da Wähäs mormor fikk Alzheimers, begynte barnebarnet å tenke over livet til den gamle kvinnen, og brokkene av fortellinger hun kjente derfra. Mormoren ble født på 20-tallet i Finland, mot grensen av Russland. Hun gikk aldri på skolen, men lærte å lese og skrive av en av sine eldre brødre.
Bestill abonnement her
KJØP
