«Annie Ernaux skriver genuin erindringskunst»
Ernaux briljerer i romaner som viser at «jeg» alltid inngår i et større «vi».
KLARTENKT: En memoar om de siste seksti-sytti års samfunnsutvikling kunne fort blitt en svulstig sak, men er blitt et klartenkt, nydelig minneverk, skriver Astrid Fosvold. De to romanene og er begge nylig oversatt til norsk.
Catherine Hélie © Editions Gallimard
I solidaritet med helsearbeidere, søppeltømmere og butikkansatte skrev den franske forfatteren Annie Ernaux et åpent brev til president Emmanuel Macron 30. mars. Hun peker på at koronakrisen tydelig viser hvor viktige de er, yrkene som får landet til å fungere, de samme jobbene Macron neglisjerer med sin neoliberalistiske politikk. Vi vil ikke finne oss i at grunnleggende behov nedprioriteres, skriver hun. Brevet vekker assosiasjoner til Emile Zolas J’accuse og minner om anklagene i Edvard Louis bok Hvem drepte faren min som kom på norsk i fjor. Forskjellen er at Ernaux kan vise til at vi nå, på globalt nivå, erfarer at solidaritet er nødvendig.
Fellesskapets historie
Tre titler av Annie Ernauxs innholdsrike forfatterskap er tilgjengelige på norsk. Nå kommer to til, romanene Hendelsen og Årene. Sistnevnte er et verk som handler om hennes eget liv og fransk historie fra 1940 til 2008. Men ta ikke feil, dette er verken selvbiografi i vanlig forstand, eller et historisk verk. I Årene må den private historien vike for en kollektiv, selvbiografisk fremstilling av etterkrigstidens Frankrike. Med en strøm av tidsbilder viser forfatteren hvordan fellesskapets historie har avleiret seg i hennes erindring. Som godt voksen vil hun ikke at hennes minnebilder skal forsvinne med henne. Intensjonen minner om Walter Benjamins Barndom i Berlin.
Bestill abonnement her
KJØP
