Bøker

Språklig politikk og propaganda

Også språkhistorien skrives av seierherrene. Derfor har Tove Bull undersøkt ideologiene bak forestillingene om norsk språk.

Før jul kom det siste bindet i det nye verket om norsk språkhistorie. De tre første bøkene er tematisk ordnet, mens den fjerde og siste, Tidslinjer, er en mer tradisjonell, kronologisk gjennomgang av norsk språkhistorie. Bind III, Ideologi, redigert av Tove Bull, tar for seg tenkning om språk, identitet og språkhistorieskrivning.

Ikke bare latin

– At kirken fikk sitt norske morsmål med Luther er en sannhet med ganske store modifikasjoner. Jeg vil kalle det luthersk propaganda, sier Bull.

Et eksempel på en slags vedtatt kunnskap om norsk språk, som har vært ideologisk forankret, er nemlig forestillingen om at det var Martin Luther som banet vei for morsmålets plass i kristen sammenheng.

Bull, som har jobbet med nordisk språk en årrekke, har lenge lurt på hvordan denne påstanden kan være sann i norsk sammenheng, med tanke på den rike arven av litteratur fra norrøn tid som er bevart på norsk. Det finnes også bibelbøker på gammelnorsk fra katolsk middelalder.

– Mye har gått tapt, men at vi har bevart såpass mye er påfallende. «Latinister» har vist til at en del av den religiøse litteraturen ble ødelagt og brent da reformasjonen kom.

Det var nærmest ved en tilfeldighet, og i en helt annen forbindelse at Bull leste om Jomfru Marias rolle i historien. I forskningen omkring dette, kom det fram at man i klostervesenet allerede på 1200-tallet hadde begynt å bruke morsmålet i religiøse, kirkelige sammenhenger.

– Forestillingen har jo vært at kun latin var brukt i menigheten, og at folk ikke skjønte noen ting. Det er makthaverne som skriver historien – også språkhistorien, sier Bull.

Hun understreker at det er riktig at latin var dominerende i kirken før reformasjonen og motreformasjonen. Men hun vil gå til rette med at det ikke ble gjort noe for at folk skulle forstå.

– Det har åpenbart vært mye mer bruk av norsk i den katolske middelalderkirka enn hva språkhistorieskrivningen tidligere har gitt inntrykk av.

Det finnes en stor mengde bevart litteratur fra denne tiden, forteller Bull. Hun mener det er klart at selv om folk flest ikke kunne lese, må oversettelsene ha hatt en funksjon, for eksempel knyttet til Bibelformidling i menighetslivet.

Må skrives på nytt

Å eksplisitt adressere spørsmålet om ideologi i språkhistorie, er uvanlig.

– Jeg kjenner ikke til noen nasjonalstats historie der man har gjort det, ikke på sammen måte som vi har gjort, sier Bull.

Utgangspunktet for firebindsverket Norsk språkhistorie, er at Norge har manglet en større, samlet språkhistorie. Gustav Ludvig Indrebø (1889-1942) forsøkte, men kom ikke i mål før han døde.

Bull er allikevel klar på at det som tidligere er gjort av norsk språkhistorie, ligger til grunn for arbeidet som nå foreligger. Men kanskje har det vært litt for lite kritisk distanse til tidligere verk når det kommer til videreformidlingen av språkhistorien?

– I den generelle historieskrivningen har man vært mer bevisste problematikken rundt dette. Historikerne sier at historien må skrives på nytt av enhver generasjon.

Bull peker på at språkhistorie også er en fortolkningsvitenskap. Hun mener det fortolkning burde gjøre, er å stille spørsmål ved hva vi tar for gitt i et samfunn. I dette tilfellet: hva har vi tatt for gitt ved språket vårt, og med hvilken begrunnelse?

Fornorskningspolitikk

Et annet eksempel som viser at den historiske utviklingen har store konsekvenser på hvordan vi tenker ideologisk om språk, er hvordan vi har sett på samisk, kvensk og finsk. Det har vært en tilnærmet vedtatt sannhet at samisk og finsk har tatt til seg mange låneord fra germansk. Nordgermanske språk, som norsk, har det imidlertid vært ansett som utenkelig at kan ha lånt fra samisk og finsk, forteller Bull.

Hun viser til forskning som har avdekket et langt mer egalitært forhold mellom samisk og germansk kultur før Nord-Europa ble kristnet. Likhetene mellom samisk folketro og norrøn mytologi er ifølge Bull ikke ubetydelige, og det er all grunn til å tro at man lånte fra hverandre, både kulturelt og språklig. Faktisk snakkes det om et symbiotisk forhold mellom kulturene.

Bull er selv fra Finnmark, og har mange ord med samisk opphav som en del av sitt vokabular.

– Man har projisert holdningene fra fornorskingsprosjektet fra midten av 1800-tallet til ut på 2000-tallet bakover, sier Bull. Men hvis vi ser fortiden i lys av samtidens politikk, gjør vi ideologiske feilslutninger, sier hun.

Navnebytter

Når vi snakker om ideologi, identitet og hvordan vi tenker omkring språk, er det altså tett forbundet med politikk. I Norge synliggjøres språkpolitikken blant annet gjennom Språkrådet, som er et rådgivende organ under kulturdepartementet. De siste par årene har det politiske omkring språket blitt satt på agendaen gjennom særlig to saker. Det ene var Høgskolen i Oslo og Akershus' navnebytte til Oslo Met, da skolen fikk universitetsstatus i januar 2018. Det andre er valg av nye navn som følge av fylkes- og kommunesammenslåingene.

Når det gjelder navnet på det som skal bli fylkeskommunen Vestland, og sammenslåingen av Norddal og Stordal til Fjord kommune, har regjeringen valgt å forbigå Språkrådets anbefalinger.

– Språkrådet har en stor kompetanse og gjør en kjempejobb. Når myndighetene ikke lytter til deres råd, så er det en nedvurdering av norsk språk og et utrykk for historieløshet, sier Bull.

Historiske uttrykk

Begrunnelsen man har gitt for navnevalget Fjord, er blant annet at det er et populært søkeord på internett, og derfor vil kunne bidra til økt turisme i Sunnmøre.

– Altså er det en kommersiell, markedsføringsbakgrunn for avgjørelsen. Det er et merkelig hensyn å ta når du skal velge navn på en sammenslått kommune. Du ser helt bort fra hva regionene har vært kalt tidligere. Det er kortsiktig. Stedsnavn er jo blant de sterkeste historiske, språklige uttrykkene vi har, sier Bull.

– Hva slags ideologi ligger til grunn for slike, språklige avgjørelser?

– De argumenter jo ikke skikkelig, så det kan man jo spørre seg om. Jeg vet ikke, sier Bull.

Hun tror allikevel ikke noe lignende ville ha skjedd for 10 år siden.

– Høyre har noen verdikonservative tradisjoner de tydeligvis helt har satt til side, legger hun til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker