For snart ti år siden kom det ut ei bok som skulle hjelpe ungene til å vite hva som er rett og galt. Den fylte åpenbart et behov voksne hadde følt på. Da den kom ut, ble den solgt i nærmere 10.000 eksemplarer. Lenge var den utsolgt fra forlaget, men nå har forfatteren Birte Svatun revidert den, og den er kommet ut i ny utgave, illustrert av Tiril Valeur.

Boka heter Rett eller galt og rommer korte fortellinger om hverdagslige hendelser, der en eller annen konflikt oppstår. Etter hver fortelling stilles spørsmål som skal få leseren til å tenke gjennom det som nettopp er beskrevet. De fleste fortellingene er som klippet ut av en vanlig norsk barnehverdag. Det er reelle problemstillinger, uten opplagte fasitsvar, skjønt enkelte av spørsmålene som stilles, er i overkant ledende.

Det er snakk om for eksempel hvordan man deler goder, om det alltid er galt å lyve, hvordan man takler utestengelse fra lek og plaging av dyr. Det handler mest om forhold barn imellom, men voksnes reaksjoner settes også i søkelyset.

Strømlinjeforming

Med innføring av barnehager i samfunnet er det mye som er blitt endret. Blant annet er sosialisering av barn blitt mer standardisert og strømlinjeformet. Det er ikke aktuelt å vokse opp som sært enebarn lenger – i hvert fall ikke til samme grad som det var mulig den tiden barn var helt og fullt familiens ansvar fram til skolestart. Nå sluses de inn i barnehagenes avdelinger, grupper og systemer allerede lenge før de slutter med bleier. De lærer å innordne seg, vente på tur, spise ulik mat, ta beskjeder, rydde opp – og kjempe om oppmerksomhet, manøvrere seg fram til fanget eller den beste sparkesykkelen.

I en slik virkelighet er det av stor betydning at det finnes felles kjøreregler for oppførselen og at barna lærer å følge dem. Hvis det ikke var slik, ville det fort utarte til komplett kaos og barnehagen ville bli et både utrivelig og farlig sted å være. Hver gang jeg ser en gruppe barnehagebarn på tur, blir jeg slått av hvilken utrolig kustus det er på ungene. Hvor lydige de er og hvor lite de gir etter for sine innfall om utfall fra rekka, som jeg antar at de har.

Velprøvd

At det finnes ei bok som hjelper de voksne med å få innpodet gode etiske holdninger i små barn, er greit. Metoden er velprøvd. Verdens tidligste barnelitteratur hadde oppdragelse som erklært rettesnor veldig lenge – selv om det var skjønnlitteratur. Og boka vi snakker om her, seiler i det minste under tydelig flagg. Her er det snakk om læring. Den første utgaven var dessuten støttet av Det faglitterære fond. Det er bedre å lære med eksempler og filosofering enn påstander, påbud – for ikke å snakke om – vold.

Men midt oppi alt som er rett og riktig og vel og bra, kjenner jeg et lite sukk unnslippe. Barn holdes mye på stram line i dag. All denne ­terpingen på hva som er rett og galt, tar jo helt av når de begynner på skolen. Når man blir vant til å bevege seg i et miljø der det alltid finnes et klart fasitsvar, fører det i verste fall til at man ikke tør å utforske det ukjente. Det dreper fantasi og kreativitet. Og har man vokst opp med en slik redsel for å bomme på fasiten hele veien, kan det også føre til at man som voksen blir mer opptatt av ikke å gjøre feil enn av å gjøre noe nytt, gjøre oppdagelser, noe grensesprengende, kanskje noe stort.

Mon tro hva salig Astrid Lindgren ville sagt. I fortellingene om Pippi Langstrømpe er det ikke akkurat de pertentlige, veloppdragne Tommy og Annika som er heltene.