Jeg begynte å skrive på diktene som skulle bli til Lyder jeg ikke kan høre fordi jeg ønsket å skrive om et barn som opplever at et eldre, nært familiemedlem utvikler en psykose. Jeg ville vise hvordan psykisk sykdom kan oppleves som både skremmende, uforståelig og veldig forvirrende fra et barns perspektiv. Underveis tenkte jeg mye på hvordan vi snakker med barn når noen de kjenner godt blir syke, på hvor viktig kommunikasjon er i slike situasjoner, hvor avgjørende det er for måten vi forstår det som skjer. Jeg har ønsket å uttrykke hjelpeløsheten man ofte føler som pårørende til noen som forsvinner inn i et slikt mørke, handlingslammelsen og maktesløsheten som griper om seg. Videre har jeg også vært interessert i å utforske hvordan minnene våre påvirker oss. Flere av diktene kretser nok derfor rundt jeg-personens personlige minner, men også rundt en mer kollektiv hukommelse. Etter hvert som jeg-personen blir eldre i andre og tredje del av boka, på besøk hos farmoren, blir hennes plass i en lang rekke av slektsledd tydeligere. For meg handler disse tekstene derfor ikke bare om å forholde seg til sykdom, de kretser like mye om tilhørighet og landskap. Om hva som binder oss sammen som mennesker, om hva som skaper forankring. Om arv og om en felles historie som strekker seg langt tilbake i tid.