Bøker

Pneuma

Pusten, ånden vår, er bevegelig, varm og fuktig, typiske tegn på liv og skapelse.

«Sjekk om han puster!» Slik vil de fleste av oss tenke om vi kom over en skadet og tilsynelatende livløs person. I alle kulturer forbinder man liv med pust. Pusten, ånden vår, er bevegelig, varm og fuktig, typiske tegn på liv og skapelse. Det greske ordet for pust eller ånd(e) er pneuma, av verbet pneå, «å puste, ånde, blåse».

Mange også i dag vil ha hørt om de fire grunnelementene eller essensene jord, vann, luft og ild, som greske filosofer mente at alle ting på jorden var bygget opp av. Og av noen slike filosofer ble pneuma brukt som et annet navn på den femte essens (kvintessensen, av latin quintus=femte), den som himmelrommet bestod av og som overgikk de jordiske elementene i perfeksjon.

En annen bruk av pneuma blant filosofene var som navn på den skapende livskraften som lå nedfelt i alt på jorden. Alle typer av ting (som mennesker, dyr og planter) hadde sin særegne pneuma-type som gjorde dem til den arten de var.

For mange mennesker i den greske kulturkretsen på Jesu tid var pneuma dermed noe materielt eller knyttet til den skapte, fysiske verden. Også i Bibelen kan ånd forstås som noe som er lagt ned i skaperverket. Alle mennesker har ånd. Men Bibelen knytter ånd også til noe utenfor skaperverket, til noe evig og uskapt, til Gud selv. I Det nye testamente kalles den da ofte for Den hellige Ånd. Og ikke overraskende ledsages Åndens komme på pinsedag nettopp av en kraftig vind (gresk «pnoe», av den samme roten som pneå og pneuma). Og hvor skapende og livskraftig den er, viser seg umiddelbart ved at den forvandler redde disipler til modige apostler og legger fremmede språk i munnen på dem.

Oppfatningen om denne Guds egen pneuma ble imidlertid senere i kirkehistorien en viktig kilde til bruddet mellom den vestlige (katolske) og den østlige (ortodokse) kristenhet. Mens den østlige kirke holdt fast på den nikenske trosbekjennelsens opprinnelige ordlyd fra 300-tallet, at Den hellige Ånd «utgår fra Faderen», la den vestlige kirke til «og fra Sønnen» (latin: filioque). Dermed fikk vi den såkalte filioque-striden, som ennå ikke er definitivt overvunnet.

Ordet pneuma ender på –ma. Dette suffikset er svært vanlig på gresk, og derfra har mange slike ma-ord også kommet inn i norsk. Og vi runder av med en selvlaget setning om filioque-striden hvor jeg har stappet inn i så mange opprinnelig greske ma-ord som mulig (og kanskje kan du legge til flere): Dogma om pneuma var et tema som skapte mye drama og et stort dilemma, og som resulterte i et skisma mellom kirkene i øst og vest, og som i all ettertid har ligget der som et «trauma» og har forårsaket et dårlig klima.

Glenn Øystein Wehus er førstelektor i gresk og seksjonleder NT på MF vitenskapelige høyskole.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker