Bøker

Paskhå

Helt gresk: Heller en patetisk enn en apatisk Gud.

Det greske ordet for «å lide» er paskhå. Roten i dette ­ordet er egentlig «path-». Substantivet «pathos» betyr «lidelse» og viser slektskapet til paskhå.

I tillegg til å bety lidelse kan ordet pathos også bety lidenskaper (for eksempel frykt, sinne, ­begjær). Slektskapet mellom lidelse og lidenskap ser vi også i de to norske ordene. Og det er i lidenskapsbetydningen at vi hovedsakelig bruker ordet pathos i norsk, i setninger som «Hun talte med stort patos», altså svulstig og med mye lidenskap.

Her nærmer vi oss spennende ting. For i gresk filosofi på Jesu tid ble lidenskapene sett på som menneskets eksistensielle grunnproblem, vår ursynd. Vi mennesker vil aldri finne indre ro og ekte livslykke hvis vi lar oss drive hit og dit av lidenskapene. Målet for menneskene, ifølge de greske filosofene – og særlig stoikerne, var dermed å bli a-pathes = «fri for lidenskaper». Dette ville gi den etterlengtede «stoiske ro» i sjelen.

Kanskje den viktigste lidenskapen som filosofene trente seg i å takle, var frykten for døden. Og her hadde de et ideal å se opp til, nemlig Sokrates som møtte sin død rolig, edelt og med fullstendig selvkontroll da han ble dømt til døden i Aten i 399 f.Kr. Mens det å være «apatisk» for greske filosofer stod som høydepunktet av sjelelig sunnhet og helbred, har ordet siden vandret i betydning og brukes i dag om en patologisk (den samme roten om igjen), altså sykelig, tilstand.

Noen i den tidlige kirken ble flaue og forlegne i møtet med dette ikke-lidenskapsidealet som ­rådet i datidens ledende intellek­tuelle miljøer. For de kristnes helt og frelser, Jesus, hadde åpenbart ikke levd opp til dette idealet da han skulle dø. I Getsemane gråter han og vil helst slippe det som ligger foran, og på korset er han fortvilet og redd. Han er ingen gresk vismann med selvkontroll.

Det nye testamente og den allmenne kirke holdt likevel fast på sin skildring av en lidende og lidenskapelig Jesus. Gjennom hele den ­bibelske åpenbaring hadde Gud vist seg som en ­patetisk Gud. Med andre ord en lidenskapelig Gud, som lar seg berøre av det som skjer på jorden blant de mennesker han har skapt. Ikke som filosofen Aristoteles’­ gud, den ‘første beveger’ (latin: ­primus ­motor) som beveger alt, men som selv ikke ­beveges eller påvirkes av noe. Heller en patetisk enn en apatisk Gud.

Glenn Øystein Wehus er førstelektor i gresk og seksjonleder NT på MF vitenskapelige høyskole.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker