I sin bok Das Heilige (Det hellige) fra 1917 beskrev religionshistorikeren og teologen Rudolf Otto erfaringen av «det hellige» på en måte som gjorde at det ble stående som selve essensen i religionen. Mens tradisjonell religionsforståelse gjerne hadde vært opptatt av gudsbegrepet og beskrev religion som menneskets forhold til en guddom eller til «åndelige vesener», var Otto mer opptatt av selve erfaringen av hellighet.