Bøker

Maskingevær til leselyst

Å få gutter til å lese, er en kamp. Men enkelte elsker å slåss. Og det hjelper med et tema og bilde som engasjerer.

Stoltenberg-utvalgets rapport om kjønns­forskjeller i skolen slo i starten av februar fast at jenter gjør det bedre enn gutter i alle fag, unntatt gym. Under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger nylig, ble det lagt fram tall som viser at barn og unge som leser mye, utvikler et ordforråd som de har bruk for videre i livet. 50.000 ord regnes som nok for å klare seg som voksen, og 17-åringer som leser mye, er allerede der. Mens de som ikke leser noe særlig, har et gjennomsnitt på 15.000 ord. Men hvordan få barn, og særlig gutter, til å lese mer?

Barske titler

Med barske titler som Sangen om en brukket nese, Skalleknus, Ondskapens kjeller og Tause skrik har forfatter­ Arne Svingen fått mange av de tøffeste gutta til å lese. Han vil gjøre sitt for at gutta skal ha tilbud om bøker som appellerer til dem. Men det er vanskelig å nå gjennom, syns han.

– Det er oppoverbakke hele tiden. Hvorfor skal man drive og skrive bøker for dem som ikke leser? Men jeg har ikke tenkt å gi opp. Og jeg ser heldigvis at noen av bøkene funker veldig godt. Gutter blir ofte opphengt i historier når de leser noe som trigger interessene deres. Men jeg vet at jeg ikke kan konkurrere med gaming. Hvis jeg hadde vokst opp nå, med det sterke trykket av dataspill, ville jeg helt sikkert spilt masse.

Foreldrene er problemet

– Det leses fortsatt mye på barneskolen, men på ungdomsskolen er det enda tråere enn det var før, og det sier ikke så lite, for der har det alltid vært trått. Det er skremmende.

– Er det dataspillenes skyld?

– Jeg kommer aldri til å si noe negativt om dataspill. Jeg skjønner­ at mange gjerne vil spille, men jeg forstår ikke at det skal være umulig å få dem til å gjøre noe annet i tillegg. Det handler mye om å skaffe de rette bøkene. Det store problemet i Norge i dag, er foreldrene. For bøkene finnes.

Svingen mener lærere og bibliotekarer som formidler ­litteraturen ofte er gode. Problemet ligger hos dem som skal kjøpe bøkene – foreldre og besteforeldrene. De vil ikke kjøpe ting som ser litt skummelt ut.

– Jeg hadde ei bok for noen år siden, der det var en AK-47 på omslaget. Når jeg viser dette omslaget for en gruppe voksne og spør hva det er, sier de «maskingevær». Hvis jeg tar det med til en klasse og spør, uansett nivå, rekker minimum ti gutter og kanskje noen jenter opp handa og sier at det er en AK-47. Og de kan også fortelle meg en god del om våpenet. Dette har jeg testa hundrevis av ganger og jeg har 100 prosent treff. Dette kan de fordi de spiller skytespill, sier Svingen.

Han påpeker at dette også indikerer at den boka har de lyst til å lese. At det faktisk figurerer et våpen der, er en døråpner. Men i bokhandelen sier de: Den boka er umulig å selge. Forklaringen er at det ikke er ungdommene selv som kjøper bøker – men voksne som vil at ungdommen skal lese. Og når de ser et våpen på omslaget, kjøper de heller noe som ser helt uskyldig ut, men som heller ikke kan konkurrere med dataspillene.

Svingen har flere erfaringer som viser at omslaget er viktig for om boka blir populær eller ikke. Boka Spådommen har en gammel, rynkete spåkone på omslaget. Det er en av de minst populære bøkene i serien. Barna vil ofte ha identifikasjon på forsiden.

Når barn får velge

Arne Svingen har også gjort seg interessante erfaringer med sin serie Svingens mørke verden, som har medført at han føler seg som rockestjerne når han kommer på skolebesøk:

– Serien rommer skumle historier for de på barneskolen. Nesten­ alle bøkene i den serien er inne på norske skole­bibliotekers topp 100-liste. Det er 20 bøker i serien. Hvis du sammenligner med en liste over de 100 mest solgte bøkene i bokhandlene akkurat nå, tviler jeg på at noen av dem vil være der. Sist jeg sjekket, var de det i hvert fall ikke. Mens En pingles dagbok og Detektivbyrå nummer 2 ligger på begge listene, ligger mine bare på den ene lista.

Svingen mener det er fordi de ser skumle ut. Det som trekker gutta inn i at de har lyst til å åpne boka og lese, er det samme som hindrer foreldrene i å kjøpe den.

– Bokhandlene sier at de er nær ved å gi opp hele serien, for det er så vanskelig å få solgt den. Men den selger mye til ­bibliotekene. For formidlerne skjønner dette. Men foreldre forstår det ikke. De bør tenke seg om to ganger før de går inn i en bokhandel, og spørre seg selv: Hvilke interesser har mitt barn? Ikke alle liker skumle bøker, for all del, men ikke gå inn og tenk «Ja, Thorbjørn Egner har jeg sett før.»

– Man vil gjerne gi bort noe man vet hva er?

– Ja, men samtidig er det mange som gir bort Lars Mytting til jul uten å ha lest den på forhånd. Men du har lest mye om den. Media skriver mye om den typen bøker og vi andre må leve litt mer i skyggen. For sånn er det med barne- og ungdomslitteratur.

Forsvunnet høne

I seriene Marg og bein og Svingens mørke verden presenterer forfatteren historier han ville ha satt pris på som barn selv, men ikke fikk. I hans barndom var det «mysteriet på gården til bestemor» der det skumleste var ei forsvunnet høne, som heldigvis kom til rette.

– Det er greit nok det, men unger vil ha noe annet i dag. Hvis du skal utfordre deg selv litt, og det er en del av det å vokse opp, er det bedre å gjøre det gjennom bøker enn gjennom film og ­annet som er skummelt på nett. Det er mye lettere å lukke ei bok og tenke: Kanskje jeg heller skal lese den senere, enn å stoppe en film, for den ser du gjerne sammen med andre.

Svingen tror han er litt skadet av å være den første video­generasjonen. De hadde ingen skumle bøker, kanskje med unntak av Roald Dahl.

– Men det vi fikk, var et frislipp av film da vi var unge. På den tida var det 18-årsgrense på skrekkfilm på kino, og den var i tillegg klippet. Plutselig kom VHS og Betamax og der kunne vi altså få de skumleste filmene uklippet og vi kunne se dem hjemme. Og vi var ikke gamle guttene. Det ble en test. «Tør du ikke se på det eller?!» «Du må se nå! Se nå kommer den scenen….». Det var Omen og Exorcisten, Ondskapens hotel og Cannibal Holocaust – det var ikke bare sunt. Jeg ville heller hatt de spennende bøkene.

– Du har fått følge av flere som skriver skumle historier. Er du glad for det?

– Jeg blir glad så lenge det finnes bredde. Og jeg håper de er bra. Det er viktig at det finnes noe man har lyst til å lese. Alle har ikke lyst til å lese skumle ting. Men kanskje 80 prosent har det. Da må det finnes slike bøker, sier Arne Svingen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker