Bøker

Makten og væren

Om ikke vi vender tilbake til nytestamentlig kristendom, går det galt. Advarselen kommer fra Truls Øhra. Med boka Maktens historie er forfatteren tilbake etter 28 år.

Bilde 1 av 3

Fritt Ords lokaler bak slottsparken er fullsatt. Forlaget har skjenket opp bobler, og forlegger Gunnar Totland har delt ut blomster og godord til forfatteren som har samlet 7000 års makthistorie på 450 sider.

Proletær religion

Filosofen og forfatteren Espen Søbye tar plass på podiet med et eksemplar av Maktens historie sprikende av innlagte notater. «Mytene skaper verden» er bokas undertittel, og det er knapt en myte at filosofer kan være litt vanskelige å forstå. Odysseen, Aristoteles og Marx inngår i Søbyes åtte minutter lange snirkelargument om oksers verdi og pengenes vesen. Det leder til det for Søbye uforståelige poeng at kristendommens pengekritikk blir forstått som en tidlig sosialisme. Han melder pass, og ballen er hos kveldens hovedperson.

– Kristendommen er i utgangspunktet en proletær religion. Den reaksjonære, gammeltestamentlige innpakningen er påført av kirken for at de rike skal kunne legitimere undertrykkelsen av de fattige med henvisning til den guddommelige vilje, sier Øhra – blant annet.

Dermed er vi introdusert for den inndelingen forfatteren av Maktens historie gjør mellom alt gammeltestamentlig og ondt på den ene siden og det nytestamentlige og frigjørende på den andre.

Jarlsbergianere

Dagen etter får Truls Øhra en kopp kantinekaffe i Vårt Lands redaksjon. Han er fortsatt lettet over gårsdagens overstrømmende mottakelse. «Hele livet» har han jobbet med boka som av en er forsøkt plassert som en «selvbiografisk verdenshistorie». I en kommentar i avisen Ny Tid omtaler Truls Lie den som et mesterverk, og Johan Galtung skriver i forordet at han aldri har holdt en så mektig bok i sin hånd. Øhra sier selv at han gjerne skulle ha sagt det så enkelt at barn forstår det. Det er en vei dit.

Han begynner gjerne med familiefortellingen sin, og den er et stykke nyere lavkirkelig historie.

– Kristendommen jeg vokste opp med var nestekjærlig – som ei lærebok i hvordan man skulle leve. Mamma lagde julemat til folk som ikke hadde. Så ble vi søsknene med pappa rundt i varebilen til folk som sa: «Kommer du i år igjen, Gud velsigne deg». Selv i det sosialdemokratiske Norge var det noen som ikke ville ha klart seg om det ikke var for slike som mamma og pappa. Jeg husker besteforeldrene mine i den jarlsbergske frimenighet i Tønsberg. Folk fra gata ble invitert på søndagsmiddag. Deres hjertelag spredte seg, og det gjorde at hovedbudskapet i kristendommen for meg var en levemåte, forteller han.

Onde krefter

Etter hvert erfarte han at kirken hadde fjernet seg fra dette hjertelaget, og hans avstand til kirken ble stor.

– Først etter en livslang prosess innså jeg at de kristne idealene finnes der, men de er kneblet. Vi etterstreber ikke gode gjerninger lenger, mener han.

I Italia opplevde han at den kidnappede politikeren Aldo Moro ble ofret fordi han truet med å røpe de hemmelige organisasjonene som skulle holde konflikten i samfunnet levende.

– Den daværende svigerfaren min var en venn av Aldo Moro. Da det gikk opp for meg at han rett og slett ble ofret for at klassemotsetningen skulle bestå, brøt jeg sammen og havnet på fylla. Jeg var fullstendig desillusjonert, forteller han.

Både den gangen og nå ser han det i lys av sine foreldre og besteforeldre.

– Jeg har ikke fått det mye bedre siden, men har funnet fram til hva jeg mener den autentiske kristendommen står for og hva den kan få til når den blir virksom i mennesker. Det er ved dagens slutt det eneste solide jeg sitter igjen med, sier han.

Hareides parti

I dag framhever han det Knut Arild Hareide nylig gjorde da han utfordret sitt eget parti. Han ser det som et mulig tidsskille.

– Hareide gjør noe som jeg opplever ligger veldig nært mitt anliggende. Det jeg hører ham si er at nå må vi velge mellom den gammeltestamentlige og den nytestamentlige kristendommen. Han bruker ikke de ordene, men jeg tolker ham slik. Den motsetningen er i ferd med å rive ikke bare Kristelig Folkeparti, men samfunnet i to. Det kan vi rette opp ved å gå tilbake til nestekjærligheten, sier Øhra.

I oppveksten var det ikke bare besteforeldre og foreldre som viste vei, ga tiende til misjonen og delte med seg av det de hadde. Øhra peker også på Svend Foyn, som ga bort halvparten av det han eide. Og lista over ildsjeler vokser. Sultkatastrofen i Biafra i 1967 vekket det norske folk og gjorde Kirkens Nødhjelp til en humanitær aktør. Helt sentral var presten Elias Berge.

– Olav Hodne og Elias Berge burde ha fått fredsprisen som USAs utenriksminister Henry Kissinger fikk. De reddet mange liv. Da jeg reiste rundt med Hodne i Bangladesh, falt folk på kne og kalte ham bare Jesus. For meg var det kristendom i praksis, sier Øhra.

Pavens eksempel

Voksende høyrepopulisme, fremmedfrykt og rasisme ser han som tegn på at en slik kristendom i dag er erstattet med en gammeltestamentlig tann-for-tann-tanke.

- Du kan ikke være kristen og rasist uten at du leser alt gjennom GT. Da tar vi livet av Kristus, og Kain tar Jesu plass. I et slikt univers blir forbrytelsen en renselsesprosess slik jeg viser det gjennom verkene til Dostojevskij og Tolstoj. Det finnes bare en måte å være kristen på, og den er ikke gammeltestamentlig. Den er snarere hellenistisk i sin gamle natur. Til grunn ligger menneskets likhet med Gud og at alle mennesker er Guds barn. Samme hvilke trossamfunn eller religion vi tilhører, er vi likeverdige, sier Øhra.

Strengt tatt ser han kristendommen som en sekulær bevegelse som med sine grunnverdier utgjør sitt eget rammeverk uavhengig av kirken.

– Men den trenger politiske strukturer, slike som partiene. Nå er dette prekært fordi vi er på kanten av en krig i Europa. Vi ser det i oppløsningen av EU og de politiske institusjoner vi skapte for at krig aldri skulle skje igjen. Jeg tror det er dette som utløser Hareides tvil om vi går i riktig retning.

– På boklanseringen ble du advart om at du kommer til å bli tatt til inntekt for kristendommen. Sier du nå at du er tilbake i kristendommen?

– Jeg er ikke redd for å bli tatt til inntekt for kristendommen. Slik jeg nå forstår den i min bok er den ikke en reaksjonær og menneskefiendtlig institusjon. Jeg ser den som et moralsk tenkesett som gjør det mulig for oss å stille rettferdigheten i et annet lys og si at det ikke er lov å ytre seg mot andre mennesker slik som mange gjør. Kristendommen og nestekjærligheten setter grenser for hva man kan tillate seg. Hvis vi i det hele tatt skal kunne komme noen vei som kristne nå, så er det ved å ta kristendommen på alvor igjen.

Øhra mener pave Frans går foran med et lysende eksempel. Ved å velge navnet Frans etter Frans av Assisi, ga han et tydelig signal som han siden har fulgt opp ved å selge eiendom for å kunne dele.

Fremmedgjorte

– Du skriver også om kristendommen som redskap til krig?

– Ja, slik den delvis er praktisert, er den blitt det, svarer han og viser til to pavevalg.

Johannes 23. etterfulgte Pius 12 i 1958. Øhra mener det var et tidsskille.

– Da gikk kirken fra Pius' gammeltestamentlige raselære som godtok fascisme og nazisme over til Johannes «den godes» nestekjærlige kristendom og en tid der frigjøringsteologien ble født. Slik veksler det fram til dagens Frans som ikke lenger tør bo i Vatikanet av redsel for å bli drept, hevder Øhra.

Han er redd kristendommen er blitt så diskreditert at folk ikke bryr seg lenger.

– Det er vår tragedie. Da kommer vi jo ikke fram til Bergprekenen og det paradigmeskiftet den representerer. Alle som jobber med moralfilosofi vil komme til Bergprekenen og det kristne menneskesynet. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor ikke folk strømmer ut av hulene sine og sier at dette prosjektet til Hareide er det beste siden solidaritetsalternativet kom på plass på 1990-tallet takket være stemmer fra Kristelig Folkeparti.

Siste ord

Øhra tror ikke det blir lett å stable et nytt solidaritetsalternativ på beina.

– Kristelig Folkeparti er i likhet med alle andre partier på høyresiden forsteinet i utviklingsfiendtlig retorikk. Partiets nei til samarbeid med venstresiden viser klart og tydelig det. Men et kristent-sosialistisk paradigmeskifte bygd på menneskets likhet, er mulig. Pave Johannes 23 viste verden det da han midt under Cuba-krisen skrev dette til Nikita Khrusjtsjov: «Hvis dere har mot til å kalle båtene med rakettene tilbake, vil dere bevise at dere setter nestekjærligheten foran alt, ikke bare for det russiske folk, men for hele menneskeheten. Historien vil da huske dere som pionerer i en revolusjon bygd på kjærlighetens evangelium. Dere må gjerne hevde at dere ikke er religiøse, men religion er ikke så mye en samling prinsipper, som en forpliktelse om å dele kjærligheten med hele jordens befolkning.» Det reddet som vi nå vet verden i 1962, sier Øhra.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker