Jakten på ål er en jakt på oss selv

Kjetil Røed

kultur@vl.no

Jeg har aldri vært spesielt interessert i åler, så det var med en viss skepsis jeg tok fatt på en bok som skulle servere den hele og fulle historien om dette maritime kreaturet. Men jeg ble ikke bare interessert i ål underveis i lesningen. Jeg ble minnet på at man kan skrive omtrent om hva som helst om man kombinerer dybde og bredde med en god penn. Går man langt nok inn i et tema berører man før eller siden en nerve som handler om hva et menneske er og hva vi driver med på denne planeten.

Ålens mysterier

Ikke for det: historien om ål er fascinerende nok i seg selv. Det beviser Patrik Svensson til gagns. At dette er en fisk som lever til den blir 80 år, kanskje så mye som 150 år, er tilstrekkelig til å vekke min interesse. Når man føyer til at den utvikler kjønnsorganer først når den er kjønnsmoden, kan bevege seg på land og beveger seg tusenvis av mil fra Sargassohavet – hvor alle åler kommer fra – og snirkler seg opp i Europas elver, før den returnerer til opphavsstedet for å yngle, vel, da skal man være ganske blasert for ikke å sperre opp de fleste oppmerksomhetsdørene.

Akkurat dette med havet forblir et av ålens mysterier. Fortsatt vet ingen hvorfor de blir unnfanget i akkurat Sargassohavet, ei heller hvorfor de drar så langt vekk derfra eller hvorfor de kommer tilbake. Ikke hvordan de finner frem, heller. Det er en gåte.

Patrik Svensson krydrer studien med enorme mengder historiske fakta som er direkte eller indirekte knyttet til ålen. Svært mange store tenkere og skribenter har nemlig vært opptatt av ålen, deriblant Aristoteles og Sigmund Freud. Det er spennende i seg selv, men måten Svensson komponerer stoffet på, gir oss et rimelig barokt utsyn på verdenshistorien.

LEST DENNE? En gang var vi fisk

Fisketur med far og sønn

For dette er langt mer enn historien og vitenskapen om ålen. Ålen blir både et bilde på det uutgrunnelige som vi jakter på å forstå, men også det vi aldri helt kan begripe. Dermed er ålen ikke bare en markør for hva som er gåtefullt og fascinerende i dyreriket eller naturen, men det som trekker oss videre i jakten på meningen med våre egne liv. Mikro og makro, objektivt og subjektivt, krysskobles på flere nivåer. «Den som leter etter opphavet til noe, leter også etter sitt eget opphav.»

Åleevangeliet er bemerkelsesverdig i hvordan Svensson gjør historiene om ålen til en undersøkelse av hva et menneske er. Men for min del er det spesielt fisketurene med far og sønn som berører. Gjennom hele oppveksten er nemlig ålefiske noe de deler: Dette er et eget rom de har sammen, utenfor familien og andre forpliktelser.

En rekke historier spinnes rundt ritualet, og etter hvert er det denne felles fortellingen som blir bærende for hele bokprosjektet. Historien og vitenskapen om ålen blir ikke bare en synsvinkel for å betrakte menneskets eget liv. Forholdet mellom far og sønn blir også et sted å betrakte ålen – eller kanskje vi skulle si naturen – fra.

Det store mørket

Når foreldrene skaffer en ny hytte er det ikke den vanlige elva de fisker i lenger, men enn innsjø, og her finner de ikke ål: Abbor og ørret er det som biter. Men igjen: verden forblir også sjelden den samme. «Man vokser opp, man blir en annen, man frigjør seg, man begir seg av sted, man forvandles, man slutter å fiske ål. I alle de symbolske metamorfosene man går gjennom, er det uunngåelig at enkelte ting også går tapt.»

Når ålen forsvinner ut fra deres liv løser også forholdet mellom far og sønn seg opp, og farens uutgrunnelighet blir stedfortreder for ålens gåtefullhet. Han blir kreftsyk og trekker seg inn i seg selv, men han blir også fjernere for sønnen. Slik han tidligere ikke har klart å få tak i ålens øyne – det har trukket seg unna for ham – svinner også den dypere kontakten med farens blikk hen. Før, til slutt, døden stiger frem og gjør faren til en fremmed – og han dør.

Dette er Svenssons mesterstykke: Gjennom en lang utgreiing om ålens kulturhistorie og hvordan mennesket alltid har jaktet på dette vesenets betydning og bevegelser, har han forberedt grunnen for vårt forhold til dødsøyeblikket. Døden, det endelige punktum, men også det store mørket vi aldri vil slutte å prøve å begripe.

LES MER: En kåpe i havet

Nye åler, nye fellesskap

Etter faren er død, klarer forfatteren likevel å fiske frem en ål på hytta. Den kommer for sent for far og sønn, men ankomsten åpner et nytt rom, en ny verden. Svensson fanger den, men slipper den løs igjen, som for å understreke at visse ting alltid vil være ubegripelige for oss,

«Jeg vet at det var en ål, for jeg så den. Sakte snodde den seg opp fra mørket og kom mot meg. Den var stor og gråblek, med øyne som svarte knapper, og den så på meg som for å forsikre seg om at jeg så den også. Og jeg slapp snøret og så at den løsnet fra kroken akkurat idet den kom opp til overflaten, snudde og gled ned i det skjulte igjen.»

Hendelsen blir et motsvar til faren død: Ikke fordi sorgen kan oppheves, men fordi ålen gjør tilgjengelig et sted hvor historien kan fortsette.

Livet går videre. Og ålene svømmer fortsatt til Sargassohavet.

---

Bok: Sakprosa

• Åleevangeliet – Fortellingen om verdens mest gåtefulle fisk
• Patrik Svensson
• Oversatt av Rune R. Moen
• Gyldendal

---