Bøker

En erkeluthersk roman

I 1949 ble Bo Giertz, bare 44 år gammel, utnevnt til biskop i den lutherske kirken i Sverige. At han var aller mest kjent som romanforfatter, vakte både jubel og skepsis.

Steingrunnen kom ut i 1941. På overflaten er hovedpersonene tre unge prester i prestegjeldet Ödesjö fra en gang på 1800-tallet og til omtrent 1940. Men på et dypere plan handler boken om prestenes troskrise – og veien til en bærekraftig tro.

Av innholdsfortegnelsen å dømme fremstår Steingrunnen som et teologisk verk. Blant ­kapitlene finner vi «Kallet», «Lovens oppvekkelse», «Åndens fattigdom og evangeliets lys» og «I synderes sted». Så er da boken også dypt teologisk. Likevel er Giertz tro mot romanens form. Gjennom romanfortellingen vil han vise at mange teologiske temaer har stor praktisk betydning for personene vi møter – om de er prester eller vanlige kirkegjengere.

Hjelpeløs prest

Romanen starter med at den ferske kapellanen Savonius temmelig uforberedt må forlate en storslått fest i prestegården, der prosten er vert, for å forrette nattverd for en døende gammel mann i en fattigslig hytte. Dessverre fremstår han ytterst hjelpeløs i møtet med en mann som tviler på sin tro. Den døende mottar imidlertid solid sjelesorg når en eldre kvinne kommer på besøk. Hun har ingen teologisk utdanning, men kan sin bibel og har lest klassiske oppbyggelsesbøker.

På en levende måte får Giertz også frem kontrasten mellom prester fra overklassen, som har år med avanserte akademiske studier bak seg, og folket på landsbygda. Savonius har nemlig foraktet «denne grå og brune masse som utbredte seg for hans føtter med sin stramme lukt av stall og fuktig ull når han sto på prekestolen».

Inderlig

Neste prest som dukker opp i Stein­grunnen er også ung, men langt mer forberedt til prestetjeneste på landsbygda. Pastor Fridfeldt er et «barn av vekkelsen». Han er skeptisk til struktur, liturgi og kirkelige ordninger. Det viktige for Fridfeldt er den personlige og inderlige troen.

Det går godt for Fridfeldt. Mange kommer til kirken og flere blir kristne. Dessverre oppstår også krangel og uenighet. Ikke minst går diskusjonene høyt om barnedåpen.

I tillegg får også Fridfeldt vanskeligheter ved et dødsleie. Den gamle som skal få nattverd har vært en bevisst kristen hele livet. Men når presten kommer, har selvkontrollen forsvunnet. Språkbruken er grov og fromheten fraværende. Er den gamle virkelig kristen når det er umulig å få øye på en personlig tro?

Ensom og sjenert

Noen tiår senere, i romanens siste del, er presten Gösta Torvik hovedpersonen. Han overtar menigheten i Ödesjö etter at den forrige soknepresten plutselig døde, en «tragisk skikkelse, ensom, fraskilt og innviklet i økonomiske bekymringer». Menigheten er forgubbet og oppslutningen om gudstjenestene er beskjeden.

Torviks første år som prest blir ensomt og stusselig. Det blir ikke bedre av at han er «for sjenert til å snakke med mennesker, han ville helst sitte i fred hjemme og lese, og måtte formelig piske seg til sykebesøk eller soknereise». Dessuten provoserer han de mest engasjerte menighetsmedlemmene ved å kalle fortellingen om jomfrufødselen for en legende.

Så snur situasjonen. Torvik går gjennom en radikal omvendelse. Som en konsekvens ber han godseieren Gunnar Schenstedt om unnskyldning etter et sammenstøt, og de to blir perlevenner. Etter hvert blir Torvik også gift og får et barn. Men når godseieren etter hvert beveger seg i en helt annen teologisk retning enn Torvik, kommer en ny tung krise.

Teologisk oppgjør

De tre unge prestene i Steingrunnen har til felles at de til slutt ender opp med det Bo Giertz betrakter som et sunt og bibelsk ståsted. Men veien dit er kronglete. Indirekte fungerer Steingrunnen dermed som en slags gjennomgang av – og et oppgjør med – ulike teologiske retninger som preget Sverige på 1800- og 1900-tallet.

Aller helst ville nok Giertz få frem hvordan et menneske virkelig kan gripe troen på Jesus. Vanskeligheten ligger i at menneskets synd stikker så dypt. Giertz sammenligner menneskets hjerte med en «steingrunn». Steinene er syndene våre. Og slik en bonde prøver å fjerne små og store steiner på sitt jorde, kan menneskene prøve å kvitte seg med sine synder. Men til slutt må man gi opp; det er stein overalt. Slik sies det i en preken:

«Steingrunnen i hjertet og forsoningsklippen på Golgata er de to berg som avgjør din skjebne. Blir du på steingrunnen, da er du fortapt. Men fra Steingrunnen til forsoningsklippen fører bare én vei, en fast steinbru, bygd en gang for alle – det er Ordet».

Var ateist

Det var ingen selvfølge at Bo Giertz skulle bli biskop. Han ble født inn i en akademisk og velstående familie i 1905. Faren var både lege og professor. Bestefaren grunnla firmaet Ericson. Men kristentroen sto ikke veldig sentralt i familien.

Selv regnet Bo Giertz seg som ateist da han startet å studere medisin. Men etter å ha lyttet til et foredrag av Natanael Beskow – teolog, kunster og forfatter – ble han en kristen som 20-åring. Deretter gikk han i gang med prestestudier.

Bo Giertz skrev en rekke bøker, inkludert flere romaner. Men ingen har nok hatt større betydning enn Steingrunnen. Den er oversatt til en rekke språk, inkludert engelsk, og i Sverige har den blitt trykket i mer enn 20 opplag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker