Bøker

Botanikk og syndenød

Mikael Niemi har skrevet et oppsiktsvekkende sterkt litterært portrett. I hans siste bok, Koke bjørn, får vi et innblikk i humanisten bak den store vekkelsen på den nordlige halvkule: Lars Levi Læstadius.

Bilde 1 av 2

BOKESSAY: En prost kjemper mot alkoholmisbruket i Nord-Sverige, og forsøker samtidig å holde styr på den galopperende vekkelsen han har startet. Men Mikael Niemis Koke bjørn forteller oss også en god del om religionspraksis og praktisk teologi.

Den lammerske vekkelsen

De største religionene er alle fulle av teoretisk innsikt. Men er ikke all omvendelse drevet frem av et dypt savn, et stort tomrom, i den som lar seg omvende? Blir noen overbevist av vanntette teorier om englenes natur, Karl Barths eskatologi eller Wisløffs fremstilling av den kristne troslære?

Det er kanskje lettere å bruke religionenes fysiske former for å omvende et menneske til tro. Den kristne tradisjonen er full av fysiske elementer: Røkelse, vokslys, kunst, hellige bøker, kors, relikvier: Sammen med Guds ord kan disse fysiske formene røre dype strenger hos mennesket.

I tillegg til disse fysiske gjenstandene kommer alle de konkrete praksisformene som også er en del av religionene. Hva hadde vel den lammerske vekkelsen vært om den ikke maktet å vekke de undertrykte arbeiderne med lovnad om en rettferdighet som gjaldt alle, uavhengig av stand? Hva hadde Den indre Sjømannsmisjon vært uten deres konkrete arbeid for å forbedre hygienen og bedre de materielle kårene for sildefiskerne? Hva hadde læstadianismen vært uten den sterke kritikken av alkoholens makt, en kritikk som samtidig rammet prestens, lensmannens og handelsmennenes makt over samene?

Et underlig fenomen

«Forkynn evangeliet! Om nødvendig, bruk ord» gav Frans av Assisi beskjed om til sine etterfølgere. Prat uten praksis rører ingen hjerter. Lars Levi Læstadius visste dette. Han er hovedpersonen i romanen Koke bjørn. Der oppe i Nord-Sverige (Karesuando og Pajala) levde botanikeren, presten og vekkelsespredikanten. Gjennom hans egen kristne oppvåkning i 1844, startet en stor vekkelse som bredte seg til Finland og Nord-Norge med stor kraft, en vekkelse som fortsatt lever i de mange læstadianske forsamlinger.

Romanen følger ikke egentlig de ulike former denne vekkelsen tar, drøfter ikke vekkelsens natur eller teologien bak en vekkelse. Niemi er mer opptatt av mannen bak vekkelsen, Læstadius egne tanker og tvil om det åndelige jordskjelvet han har vært med på å starte.

En vekkelse er et underlig fenomen, sett fra utsiden. For en utenforstående kan det hele fortone seg som galskap og massesuggesjon. For de som står på innsiden er det lite tvil om hva som driver vekkelsen. De tror at Den hellige Ånd går inn for å endre den åndelige maktbalansen på et geografisk sted. Folk går gjennom et slags overgangsritual, og har en klar formening om før og etter selve omvendelsen.

Flerspråklig

Læstadianerne er strengt lutherske, med stor vekt på synd og tilgivelse. Skriftemålet og absolusjonen står sentralt, omvendelsen provoseres fram gjennom en svært aktiv botsforkynnelse. Lihkadus (samisk for rørelse) kan forekomme i gudstjenestene. Dette er en ekstatisk tilstand som er motivert av syndesorg og samtidig glede over syndenes tilgivelse. De vakte talte etter hvert både samisk, svensk og finsk. Til slutt også norsk, da vekkelsen forflyttet seg til Norge, til Kautokeino, Alta, Lyngen og Ibestad.

Hatet mot samene

Mikael Niemis Læstadius er en tydelig predikant og sjelesørger, det er få som tviler på hva han mener om alkoholens djevelske kraft på menneskene. Men hans kristne tro viser seg nesten mer som et opplysningsprosjekt enn et teologisk program for å dupere menneskenes syndige natur. Han ser mørkt på kombinasjonen av mennesket og alkohol. Men han har et optimistisk syn på menneskenes evne til å endre seg.

Ikke minst løfter Niemi fram samenes rolle i Læstadius sitt opplysningsprosjekt. Læstadius sin kristentro er ikke ledd i et nasjonaliseringsprosjekt, som den norske statens fornorsking av samene. Han behandler enkeltindividene som verdifulle, helt uavhengig av om de er etnisk svenske eller samiske. I romanen står dette i stor kontrast til andre autoritetspersoner, som lensmann og andre oppsynsmenn, der hatet mot det samiske er påfallende.

Opprøret i Kautokeino

Læstadius var kompromissløs i sin kritikk av alkoholen, og vekkelsen hans - som i utgangspunktet var teologisk drevet - endte i Norge også opp i en sekulær revolt mot fattigdom med front mot den økonomiske og rettslige makten i Kautokeino. Protester fra de vakte under andre «vranglærende» presters gudstjenester ble slått hardt ned på, og flere samiske innbyggere måtte sitte mange måneder i fengsel. I Kautokeino ble bevegelsen etter hvert voldelig og kulminerte i opptøyene i 1852 der vold, drap og ildspåsettelse gav retningen et alvorlig skudd for baugen.

I Koke bjørn er dette en dyp frykt og et ondt varsel som Læstadius stadig vender tilbake til, med angst og fremtidsfrykt: Vil vekkelsen trå feil? Vil ondskapen okkupere den gode saken? Vil vekkelsen få voldelige utslag?

I Kautokeino stod striden om brennevinshandelens makt og innflytelse, og sentrale medlemmer i vekkelsen var sterkt kritiske til at rike menn tjente penger på andres ulykke. Mange samer ble avhengige og satte seg i stor gjeld til handelsmannen. Denne konflikten endte tragisk: Handelsmannen og lensmannen ble drept, mens presten ble pisket. Andre ble mishandlet og forsøkt omvendt til de vaktes kristendom med vold. Mons Somby og Aslak Hætta ble henrettet som straff for dette opprøret, nesten 30 samer fikk langvarige straffer. Den økonomiske og sosiale uroen var også et sentralt bakteppe for opprøret, som ikke egentlig kunne tilbakeføres til Læstadius og hans teologi.

Dramatisk krim

Mikael Niemi har skrevet et oppsiktsvekkende sterkt litterært portrett av Læstadius. Romanen ligger jevnt på et svært høyt nivå. Niemi får fram hvilken effekt tro kan ha på et lite samfunn og hvordan den kristne troen, selv i erkeluthersk støpning, kan romme en sterk, diakonal praksis. Da Læstadius kom til Karesuando i Kiruna kommune i 1826, var nøden og fattigdommen like stor som alkoholmisbruket. Han setter sin lit til det han kan, folkeopplysning og forkynnelse av Guds ord.

Fortellingen følger det lille samfunnet i Kengis der en rekke mord følger tett på hverandre. Drapene i romanen har ingenting å gjøre med at Læstadius har etablert en vekkelse, men de fungerer som narrativt spenningsmoment som drar fortellingen videre. Lensmannen er en drikkfeldig og slurvete tølper som slår seg til ro med de svarene som tar minst tid å etterforske. Prostens nysgjerrighet, logiske sans og samlerteft gir oss et helt annet bilde av de makabre drapene. Læstadius pines av lensmannens overfladiske undersøkelser og viser gang på gang en dyp kreativitet og stor utholdenhet i sin egen etterforsking.

Kirkens Sherlock Holmes

Og Niemis Læstadius er et universalgeni. Han virker egentlig mer opptatt av å finne og dokumentere nye plantearter enn å saumfare menighetsmedlemmenes syndefulle natur. Han er breddfull av teoretisk kunnskap, men besitter en rekke praktiske ferdigheter som han har tilegnet seg ved erfaring. Han har en stor, psykologisk teft for menneskets mørke sider. Han er bærer av en dyp lojalitet til de ulykkelige og utstøtte, og det virker ikke tillært.

Niemi har laget en karakter som eksemplifiserer det moderne mennesket, med sin tvil og stadige selvransakelse, kombinert med troen på menneskets evner og rolle i vitenskap og opplysning. Niemi har skapt en kirkens Sherlock Holmes. Også Holmes var som Niemis Læstadius slitt mellom den nye verdenens moderne fremskrittsoptimisme og sjelelivets uutgrunnelige og regressive irrganger.

Håpefull kraft

Innimellom får vi beskrivelser av både rørelser, gudstjenester med hellig spetakkel og kritikk av vekkelsen. Læstadius fremstilles som en stor mann, nysgjerrig og belest, steil og sta. Men kjærlig, dypt drevet av sin plikt til å opplyse og opplære fattigfolk til å lese og skrive og ta avstand fra all alkoholbruk. Hans eget trosliv skildres mindre enn hans tvil om vekkelsen virkelig er av Gud: «Vekkelsen var fynd og klem. Kirkelyden så ut til å trives når det braket løs for alvor. Synderhjertene galopperte, kinnene fortrakk seg i affekt, hele menigheten hoppet i liikutuksia med klaprende nebbstøvler. Kjerringer og gubber trengte seg frem og så ikke en enkel bygdeprest, men Jesus. Tenk om alt han hadde fått i stand var avgudsdyrkelse?»

Skildringene av prostens tvil, men også kjærlighet til den hjorden han er satt til å være hyrde for, holder Bernanos-nivå (En landsbyprests dagbok). Læstadius er beskrevet med dyp respekt. Niemis innlevelse i menneskelige fenomener som tro, tvil, autoritetshat og opprør er knallsterkt. Gjennom Niemis Læstadius fornemmer vi kristentroens håpefulle kraft for datidens svakeste, og hvor store samfunnsmessige omveltninger troen på Jesus kan bevirke.

Les intervju med Mikael Niemi i Bøker neste fredag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker