Åndelig realisme fra Kina

Den norgesaktuelle romanen De fire bøkene henter historien fra de tre årene da Kina ble tvunget gjennom «Det store spranget», 1958 til 1961. Det var formann Maos absurde kampanje for økt produksjon av mat og stål. Det endte i en sultkatastrofe som kostet 45 millioner livet. 2,5 millioner ble torturert eller drept.

Romanen er bannlyst i hjemlandet.

– Dette er en del av historien som vi skal glemme, sier Yan Lianke.

Korsfestelse

Fortellingen utspiller seg i Sone 99, en leir for omskolering av intellektuelle. Der møter vi folk som Laboranten, Lingvisten, Vismannen, Legen, Teologen, Musikeren og Forfatteren. Leiren styres av Barnet som har makten til å utdele blomster og stjerner for ekstra innsats og eksemplarisk oppførsel.

Når Lianke skal forklare den omfattende bibelbruken i romanen, viser han til at Teologen er sentral. Han representerer en som opprinnelig tror. Barnet sitter med makta og representerer kommunismen. Barnet er nysgjerrig på Bibelen, og Teologen må gjenfortelle den for Barnet. Gradvis mister Teologen troen, mens Barnet går motsatt vei.

– Hvorfor tar du det så langt at Barnet korsfester seg selv?

– Barnet er den mest kompliserte figuren, også for meg. Det er vanskelig å si, men for at fortellingen skulle ha en logisk konklusjon, måtte han korsfeste seg selv.

– Hvorfor et barn?

– Jeg har jobbet med romanen i tjue år, men hvorfor det ble et barn, har jeg ikke noe svar på. Det ble bare sånn. Barnet er både en slags Hitler og en Jesus. Et barn som hovedkarakter er en som det er utenkelig å drepe. Men barnet snakker likevel hele tiden om at dersom de ikke gjør det han sier, så kan de skjære over halsen hans eller skyte ham. Jeg bruker det som et symbol for å vekke en sterk reaksjon. I skrivingen lar jeg meg forføre av ting som det er utenkelig at skulle skje i virkeligheten.

Språkkraft

– Du bruker referanser fra 1. Mosebok til Johannes’ Åpenbaring. Hva er ditt forhold til Bibelen?

– Første gang jeg møtte Bibelen var da jeg leste en oversettelse i 20-årene. Selv om setningene i oversettelsen var fulle av språkfeil, la jeg likevel merke til kraften i språket. Allerede da ga denne kraften meg ideen å skrive noe om Bibelen. I mine nyere romaner er det mer og mer innhold knyttet til religion.

– De fire bøkene kan også referere til konfutsianismen – på hvilken måte?

– Det er ingen direkte slik forbindelse i boka. Men konfutsianismen er den tradisjonen som har hatt størst innflytelse i ­kinesisk historie og samfunn. I boka skjer det mye brutalt som at mennesker spiser mennesker. Det er mennesker som er vokst opp i en konfutsiansk tradisjon. Selv om det er mye bra i den tradisjonen, har den vært med å oppdra mennesker som har gjort mange forferdelige ting.

Siden boka ikke er utgitt i hjemlandet, kan han ikke si noe om hvordan lesere vil reagere. Han tror imidlertid de som kjenner Kina, vil si at det er en sjelden bok i kinesisk tradisjon.

– Den er komplisert i måten den omtaler karakterene og den historiske perioden. Det er dessuten spesielt å skrive så detaljert og eksplisitt om denne perioden i kinesisk historie.

Førstehjelp

– Hvordan ble du selv første gang fortalt om Det store spranget?

– I min generasjon har alle fått vite om det fra sine foreldre. Da jeg var rundt fem år gammel, tok mor meg ut og lærte meg hvilke typer jord jeg kan spise og hvilke jeg ikke kan spise. Jeg fikk også lære hvilke ville planter jeg kan spise hvis det skulle bli en sultkatastrofe igjen.

Veldig mange i hans landsby døde, men hans foreldre og søsken overlevde.

– I den kinesiske historieskrivingen er det noe som skal huskes og noe som skal glemmes. Dette er en slik del av historien som skal glemmes i den kollektive hukommelsen.

Han tror det er disse historiske referansene som gjorde at boka ble forbudt, ikke de religiøse sidene.

– Boka har også elementer som minner om eventyr og fabel. Hvordan kom du på tanken å skrive om den brutale historien på en slik måte?

– Som forfatter er det hele tiden viktig for meg å finne nye måter å skrive på. Like viktig som hva jeg skriver om, er det å finne de nye uttrykkene. Bokas form er derfor et resultat av en slik eksperimentering.

Åndelig realisme

Etter at De fire bøkene kom ut, skrev Lianke en bok om litterær teori. Der tar han til orde for at det kinesiske forfattere bør skrive i dag, ikke er ren realisme, men heller om det som er virkeligheten bak realismen. Da handler det ikke bare om å skrive om hva som skjer, men hvorfor det skjer.

– Du er forbundet med magisk realisme. Begrepet treffer ikke helt, synes jeg. Hva kaller du formen selv?

– Både i Kina og i utlandet har det vært brukt mange begreper om mine bøker – magisk realisme, absurd realisme, absolutt realisme. Ingen av disse hattene liker jeg å ta på meg. Selv vil jeg kalle det åndelig realisme.

Han viser til fortellingen i boka der Forfatteren lover å dyrke fram premiestore avlinger. Når tørken truer, skjærer han seg i fingrene for å vanne kornet med sitt eget blod. Resultatet lar ikke vente på seg.

– Dette er et fint bilde på det jeg kaller en åndelig realisme.

– Rikdom er den nye religionen i Kina, har du sagt. Hva er ellers religionens plass i Kina?

– Religionen er sekularisert og overflatisk. Du kan se det på måten folk kler seg på, men uttrykket religionen finner, kan være nokså vulgarisert.

ANMELDELSE: – Stor litteratur fra Yan Lianke

Ikke religiøs

– Når du gjør Bibelen så sentral, mener du at Kina trenger kristendommen?

– Selv er jeg ikke religiøs og har ikke valgt å skrive om Bibelen fordi jeg mener noe slikt som at Kina trenger kristendommen tilbake. Jeg valgte å gjøre det fordi jeg i lang tid har sett på ­Bibelen som det fremste litterære verket som noen gang er skrevet.

– Hva er prisen for å gi slipp på ideen om demokrati, frihet, lov og moral. Det er et spørsmål du selv har stilt. Hva er svaret ditt?

– Prisen er at samfunnet til slutt ikke har noen bunnlinje. Flere og flere kinesere innser at det ikke er noe slikt bunnpunkt uten slike eksterne referanser.

– Hva skriver du på nå?

– En rent religiøs fortelling. I Kina er det fem store religioner, og det er det eneste stedet hvor de lever mer eller mindre fritt side om side. Fortellingen handler om fem karakterer som er representanter for disse trosretningene og om hvordan de lever sammen uten konflikter og kan bevare åndeligheten i sine liv.

– Er det en visjonær roman eller noe du ser i Kina i dag?

– Det er noe vi ser i Kina i dag. Det er en realistisk fortelling om hvordan de lever sammen.

– Det høres ut som om verden har noe å lære av Kina?

– Dette er en av de rareste fortellingene. I min undervisning på Folkets universitet kom jeg i kontakt med folk fra alle religionene og så hvilket samkvem de hadde. Det er en svært spesiell idé. Jeg vil skrive en historie som er ny og spesiell sammenlignet med andre fortellinger om religion.

Sisyfos

Yan Lianke vil vite om jeg synes det er en tung bok å lese. Jeg svarer nei, men må spørre om slutten der han i en epilog redegjør for hvordan deler av romanen er blitt publisert tidligere, før han avslutter med en beretning om Sisyfos – som gudene dømte til å rulle en stein opp et fjell.

– Det med tidligere utgivelser og stadige sidehenvisninger skjønner jeg lite av.

– Du kan se på det som en bok som er klippet sammen til en. Det gir en opp og ned og fram og tilbake fortellerstil. Da jeg skrev slutten, fikk jeg ikke sove på en hel uke. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvordan den skulle skrives.

– Har du følt deg som Sisyfos?

– Som forfatter ja. Jeg vet at det er stor risiko for at neste bok ikke blir utgitt, men jeg må skrive likevel. Det er mye mulig at ingenting av det jeg har skrevet noen gang vil få en betydning i Kina. Likevel skriver jeg hver dag.

Og romanene skrives med penn.