Bøker

Krim og kvalitet

Tips til påskekrim? Vi har spurt 4 bokfolk som kan krimsjangeren om å skille klinten fra hveten.

Bilde 1 av 4

1. I boka 64 av Hideo Yokoyama er det knapt et slagsmål, og likevel er den neglebitende spennende. Hvorfor er størsteparten av krimbøker opptatt av spektakulære drap og fysiske konfrontasjoner?

2. Vi får raskt inntrykk av at det er overvekt av kvinnelige offer og mannlige helter i krimbøker. Er krimbøker hovedsakelig mannens arena?

3. Om du må trekke fram en ny krimbok som skiller seg ut frå mengden, hvilken bok er det?

4. Hvilken klassiker synes du burde være ­eksempel på hvordan krim i dag kan skrives?

Terje Thorsen er forfatter, kritiker, krimentusiast – og jobber på bokhandelen Tronsmo i Oslo.

1. For å dekke over manglende dikteriske evner og svakt håndverk. Man danderer en veik historie med volds­eksesser og presto, en typisk moderne krim.

2. Mannens arena? Kanskje forfatterne vil selge mye og skriver opp mot et presumptivt mannlig publikum? Men jeg er mann og er drittlei av voldtatte kvinner, misbrukte unger og at legemsdeler lander her og der. Sara Stridsberg har skrevet ei j***i god bok nylig som ikke er krim, men som undersøker det mannlige blikket og offerrollen kvinner ofte får i litteraturen.

3. Martin Holméns trilogi om eksbokseren Harry Kvist hvor bok to nettopp er ute på norsk. Nede for telling er fabelaktig krim fra 1930-tallets Stockholm. Ellers har Don Winslow avslutta sin grensetrilogi med The Border. Gjennomresearcha, relevante og fantastisk spennende.

4. Det må bli Hvit som snø, Jon Michelets ultimate Oslo-krim. Romanen rev bindet fra øya og fikk meg til å se Tigerstaden på en helt ny måte. For egen skrivemaskin fornyet Michelet den norske kriminalromanen gjennom på alvor å hale den motstrebende inn i vår tid med sine aggressive kontringer mot konvensjoner og sjangerkrav.

Ida Cleve er redaktør for krim og underholdnings­romaner i Cappelen Damm

1. Det som er så flott med krimsjangeren i dag, er at den rommer så mye. Hvis man ikke liker spektakulære forbrytelser med bestialske drap, kan man styre unna. ­Karin Fossum skriver mesterlig om menneskesinnet. Bøkene ryster­ oss, for livet er brutalt, og mennesket er sårbart og utsatt. Mange krimforfattere lar seg dessuten inspirere av autentiske historier, skrekkelige forbrytelser. Ofte er virkeligheten mer brutal og grusom enn litteraturen. Dessverre.

2. Det var nok slik før, men ikke nå lenger. Den mannlige politibetjenten med pipe og hatt er en saga blott, det samme med det nakne, kvinnelige offeret i dusjen. Eller kanskje ikke det siste. Stereotypiene finnes i krimlitteraturen fortsatt. Men krimhelten er like gjerne kvinne som mann i dag, heldigvis. Kvinnelige seriemordere er mer sjeldne, og ifølge statistikken­ dreper ikke kvinner like ofte som menn, selv om de er like ­utspekulerte og onde.

3. Det er vanskelig å velge én. Jeg synes norske Karin Fossum, som jeg nevnte, skiller seg ut. Britiske Belinda Bauer har altfor få nordmenn oppdaget. Sylskarpt, skummelt og sjarmerende er tre s-er som kan oppsummere Bristepunktet (Snap), som hun for øvrig ble nominert til Booker-prisen for. Det er første gang en krimbok står på lista over nominerte.

4. Da jeg leste Peter Swansons De som fortjener det, likte jeg hvordan han henter inspirasjon fra klassisk kriminallitteratur og samtidig tilfører noe nytt og fengende. Og da jeg fikk manuset The Silent Patient av Alex Michaelides (som kommer på norsk våren 2020), tenkte jeg: Endelig en helt fullkommen, klassisk psykologisk thriller!

Siren Marøy Myklebust er redaktør for oversatt krim på Gyldendal.

1. Jeg tenker at det er rom for flere type spenningsbøker. Noen lesere vil ha den tradisjonelle krimmen, mens andre foretrekker psykologisk spenning og vil ikke ha blod og vold.

2. Mitt inntrykk er at krim leses av både kvinner og menn. Det har nok tradisjonelt sett vært hovedvekt av mannlig politi ­eller detektiver, men etter hvert er det flere kvinnelige helter som trer frem. I farten kan jeg nevne Lisbeth Salander (Stieg Larsson), ­Annika Bengtzon (Liza Marklund) og Erika Falck (Camilla Läckberg).

3. Da tror jeg at jeg må svare Camilla Grebes Dvalen. Dette er tredje boken i en slags serie. I Dvalen får vi en utrolig spennende krimhistorie, samtidig som det settes søkelys på vår samtid og hva sosiale medier gjør med oss. Camilla Grebe er virkelig en skandinavisk krimforfatter å følge med på.

4. Her kommer vi vel ikke unna Agatha Christie. Hun har skrevet­ intrikate historier som tåler tidens tann. Det synes også ved at bøkene hennes filmatiseres på nytt, i moderne drakt. I tillegg vil jeg nevne en bok som jeg leste for veldig lenge siden, nemlig Donna Tartt Den hemmelige historien. Den er intens og genial.

Fredrik Wandrup er forfatter og journalist i Dagbladet siden 1976.

1. Kriminalfortellingen er helt fra Edgar Allan Poes tid særpreget ved at den handler om forbrytelser. Noe av fascinasjonen med sjangeren er at den forsyner leseren med det man frykter mest; brå død, svik, ondskap, tap og smerte.

64 av Yokoyama er en usedvanlig velskrevet og velkomponert roman som ikke bare på en velberegnet og møysommelig måte avdekker sannheten bak en forbrytelse i fortida. Den skildrer også hvordan forskjellige institusjoner i det japanske samfunnet forholder seg til hverandre og til forbrytelsene som skildres. Den innfrir kort og godt kravene en kritisk leser bør stille til enhver bok, enten den er en krim eller ikke: At den er godt skrevet.

2. Det er problematisk å snakke om krimbøker generelt på denne måten. Krim er ikke – i motsetning til hva mange tror, særlig folk som ikke leser krim – en ensartet sjanger. Kvinnene er i høyeste grad til stede på arenaen, både som ofre og etterforsk­ere. Men krimlitteraturen omtales ofte som vår tids realisme. Da er jo mannlige overgripere og kvinnelige ofre ikke helt ute av takt med situasjonen. Verken i dag eller historisk sett.

3. Det skjer mye spennende i norsk krim, selv om man ikke skulle tro det når rekken av doble Rivertonpris-vinnere øker for hvert år. Jeg vil trekke frem bøker av yngre forfattere, for eksempel Lasse Gallefoss' krigsroman Krigernes fred og Ruth Lillegravens ekteskapsthriller Alt er mitt, Stein Sørensens eksperimentelle og filosofiske gangsterbekjennelse 4 eller Inge­bjørg Berg Holms historiske mordgåte Berrføtt over isen. Utenfor Norges grenser kan nevnes Peter May, Michel Bussi og Carýl Ferey, Marek ­Krajewski, Deon Meyer og svensken med det fantastiske navnet Niklas Natt og Dag.

4. Min evige favoritt er Raymond Chandler. Hans språk er uovertruffent i krimsammenheng. Chandlers beste roman, The Long Goodbye (1953), foreligger dessverre bare i en høyst mangel­full oversettelse fra en pocketutgave på 1950-tallet. Gyldendal burde få denne klassikeren oversatt på ny.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker