Bøker

Guds menneskekjærlighet

Kan Athanius' skrift om inkarnasjonen få oss til å se utover vår egen samtid?

Ifølge C. S. Lewis er det avgjørende viktig å lese eldre bøker. Hver historiske epoke har blikk for bestemte sider ved sannheten, og en kollektiv «evne» til å glemme andre sannheter.

Det utenkelige

Lewis skrev dette i forordet til en engelsk oversettelse av boken De Incarnatione (Om inkarnasjonen), forfattet av biskop Athanasius av Alexandria en gang på 330-tallet. Der skisserer Athanasius Skaperens dilemma den gang mennesket falt i synd. Da mistet mennesket sin opprinnelige uforgjengelighet og falt i dødens vold. Mennesket som var det kjæreste og vakreste Gud hadde skapt, sank ned i nød og synd og elendighet.

Hva skulle Gud gjøre? Skulle han bryte sitt eget bud om at mennesket ville dø hvis det selv grep frukten på kunnskapstreet, eller skulle han la djevelen og døden seire? Gud valgte det utenkelige. Han steg ned og ble menneske. Athanasius skriver at Han som er Guds udødelige Ord (Logos) tok en dødelig kropp. Guds Sønn ble altså dødelig for å ta følgene av at synden fører bort fra livets kilde og over i dødens vold.

Ifølge Athanasius gir denne «løsningen» bare mening dersom et annet premiss er sant: At han som ble født av jomfru Maria er sann Gud og sant menneske. Athanasius formulerer det slik: «Ingen andre kunne gjenopprette den forgjengelige skapning til uforgjengelighet enn Frelseren som skapte alt ut av intet i begynnelsen. Ingen andre kunne gjenskape menneskets bilde enn ham som er Faderens bilde. Ingen andre kunne gjøre et dødelig vesen udødelig enn ham som er Livet selv, vår Herre Jesus Kristus.»

Konflikt på konsilet

Så hva finner vi i denne klassikeren som vår egen tid har en tendens til å glemme? Først og fremst en teologisk helhetstenkning. Forfatteren strekker opp et teologisk lerret som spenner fra verdens skapelse til menneskets gjenopprettelse. Hans dypeste anliggende er å vise at «Faderen utfører frelsen gjennom den samme som han skapte verden ved». Dette bibelteologiske anliggendet må forstås ut fra en bestemt historisk og politisk situasjon på 300-tallet.

Nettopp i Alexandria hadde presbyteren Arius forkynt at Jesus var et menneske med guddommelige egenskaper, men ikke Gud av evighet. For Athanasius slår den tanken ben under hele det kristne frelsesbudskapet. Arius’ lære ble avvist på Nikeakonsilet i 325, men etter konsilet spredte hans lære seg raskt i hele kristenheten. En av samtidens forfattere sa at «hele verden våknet opp en dag og var blitt ariansk».

Athanasius mot verden

Athanasius hadde selv vært til stede på det avgjørende konsilet i år 325, som stadfestet den nytestamentlige læren om at Faderen og Sønnen er ett. Den gang var Athanasius ung diakon, men bare noen få år senere ble han valgt til erkebiskop av metropolen Alexandria. Som 29-åring ble han altså skjøvet helt fremst i rekken av dem som måtte forsvare den nikenske troen under det storpolitiske dramaet som skulle utspille seg i Romerriket de neste femti årene.

Ulike «arianske» keisere sendte Athanasius i eksil fem ganger i løpet av hans 46-årige bispetid. Gjennom til sammen 17 år i eksil ledet han stadig den egyptiske kristenhet, med full tillit både fra de troende i Alexandria og pave Julius i Roma; og med avgjørende moralsk støtte fra Antonius og munkene i ørkenen. Det var under en av disse eksilperiodene forfatteren fant tid til å skrive verket De Incarnatione.

Blant klassikerne

Boken er en av mange klassikere fra det rike tekstmaterialet vi har bevart fra kristen senantikk, fra Justin Martyr og Origenes til 800-tallets forsvarsskrifter for kristen ikonkunst. På flere måter står likevel De Incarnatione i en særstilling. Ikke bare fordi forfatteren allerede i samtiden ble betraktet som en legendarisk skikkelse, og fordi boken kom på et tidspunkt da selve Kristus-troen stod på spill. Men hovedsaklig fordi Athanasius er den første som utvikler en mer fullstendig nikensk teologi.

I det nevnte forordet til De Incarnatione skrev C. S. Lewis: «Only a master mind could, in the fourth century, have written so deeply on such a subject with such classic simplicity».

Athanasius formulerer sin kristologi i en narrativ språkdrakt, noe som gjør at boken fremdeles kan leses med utbytte langt utover fagteologiske kretser. Den fortellende, poetiske og metaforiske måten å skrive teologi på kjennetegner flere av klassikerne fra kristen senantikk. Det gjenspeiler en overbevisning om at språket ikke kan fange Gud gjennom et ideal om språklogisk entydighet. Språket vi bruker må formuleres slik at det peker utover seg selv – klart nok og flertydig nok til å vitne om Jesus (Logos) som troens dypeste mysterium.

Fortelling eller person

Vår samtid stiller seg tvilende og avvisende til alle «store fortellinger». Det setter kristen tro i en krevende situasjon siden den hviler på en historie som utgir seg for å overgå alle andre i omfang. Men den ettermoderne kritikken av store narrativ kan like gjerne ses som en gave. For den klinger godt sammen med innsikter i klassisk kristen retorikk og forkynnelse: Gud er alltid større og kan ikke favnes fullt ut i språket, heller ikke i én fortelling.

Den nye kritikken av store fortellinger er heller ikke rettet mot fortellingenes omfang, men mot fortellerens og fortolkerens påstand om at det finnes en overordnet «metafortelling». Det vil si en fortelling som er så entydig at den utraderer nyanserikdommen i de små fortellingene i kulturen og i vårt eget liv.

Fritt leide

Også Athanasius strekker de store, narrative buene fra Genesis til Evangeliene som et nødvendig tolkningsrom for sin kristologi. Men på samme måte som Evangeliene skildrer Jesushendelsen på minst fire måter, ser vi at Athanasius’ gjenfortelling av bibelhistorien ikke lukker, men åpner det store narrativet. Han er ingen moderne eksistensialist, og skildrer frelsen som noe kollektivt. Men han vet at språket ikke er rikt nok til å gi oss én altomfattende fortelling.

Helheten kan bare rommes i én person, og det er hans portrett Athanasius skisserer i De Incarnatione. Han tegner bildet av Han som er forbindelsen mellom skapelsen og frelsen. Han vil vise leseren at Jesus er Guds evige Logos, at han har lagt sitt bilde ned i den enkelte, og at han kommer oss helt nær ved inkarnasjonen for å gjenopprette dette bildet.

Det tydelige subjektet i Athanasius narrative kristologi er Sønnens blikk: Da Sønnen/Logos «så» det falne mennesket ble hans dype menneskekjærlighet (filantropia) vekket på ny, slik den brant i ham som skaperglede i begynnelsen. Derfor brøt han djevelens og dødens jerngrep og gav mennesket fritt leide gjennom troen til den glede i Gud som ingen makt i verden kan ta fra oss.

Ståle Johannes Kristiansen er professor ved NLA Høgskolen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker