Bøker

Forfølges av forventningen

Laura Djupvik synes synd på dem som alltid tenker på Gud, men også på dem som aldri gjør det.

I romanen Hjartet er ingen logrande hund møter vi en kvinne som reiser tilbake til barndomshjemmet når moren blir dødssyk. Her blir hun konfrontert med sin kristne oppvekst.

Vi møter Laura Djupvik på en kafé i Universitetsgata i Oslo. Vi er langt unna stedet der hun vokste opp, på Gurskøy i Sunnmøre, en bakgrunn som har preget boka.

Underliggende drama

Hvor mye handler om frigjøring fra foreldrene, og hvor mye handler om tro og kultur?

– Hvis du har vokst opp i et hjem der trosidentiteten er veldig sterk, er det vanskelig å skille. Behovet for frigjøring og løsrivelse er et allment tema, men når det betyr et slags frafall, at du ikke lenger kan regnes med, blir det noe mer. Når det hele tiden avspilles et større drama, der du selv fort er på vei mot helvete fordi enkelthandlinger tolkes slik, sier det seg selv at løsrivelsen blir smertefull. Men en selv er bare én ting. Det er jo også sorgen det påfører dine nærmeste. I dette ligger det mye ensomhet.

For Djupvik har dramaet handlet om sterke skiller: mellom himmel og helvete, «oss» og «dem».

– Det var jo ikke slik at vi gikk rundt og tenkte på oss selv som kristenkonservative, legger hun til.

Nå snakker du om din egen bakgrunn?

– Selv om det er en roman, har den mye med min egen oppvekst å gjøre. Personlig har dette fulgt meg som et tema siden jeg var veldig ung, men det har vært for skremmende å ta tak i. Fordi jeg skriver, har det likevel dukket opp. Det som er tabu for en selv, det må man løfte fram.

Tomrommet

Mot slutten av Laura Djupviks siste roman, får vi et tilbakeblikk: Kvinnen vi har fulgt gjennom boka sitter i samtale med psykologen sin. Når han spør henne hva tomrommet hun kjenner på er for noe, svarer hun bare «Gud». Psykologen følger opp med å si at dette er forsvarsmekanismene hennes.

– Hvilke forsvarmekanismer ligger i det kvinnen i romanen kaller Gud?

Djupvik blir stille og ser ut av vinduet.

– Er det så sikkert at dette tomrommet er Gud? Det er åpent for tolkning. Men det er riktig at hennes erkjennelse snur i det møtet, sier Djupvik.

Tvisynet

Har det skjedd noe med deg i skrivingen? Forsoning eller frigjøring?

– Det vil jeg absolutt si. De første to utkastene var mer terapeutiske, sier Djupvik og ler.

Siden har hun jobbet mer med formingen av stoffet, og opplever at prosessen har vært betydningsfull.

– Jeg kjenner en veldig lettelse over at jeg slipper å føle meg like splittet, at jeg har fått et større rom.

Djupvik tar boka som ligger foran oss på bordet, og blar opp på første side. Der står et sitat av forfatteren Clarice Lispector: «Imens er skyene hvite og himmelen helt blå. Hvorfor så mye Gud. Hvorfor ikke lite grann for menneskene.»

– Det sier mye, sier Djupvik.

I oppveksten kjente hun på et sterkt indre stress med tanke på egen identitet. Trodde hun på Gud, skammet hun seg over det. Gjorde hun det ikke, skammet hun seg da også.

– Nå tenker jeg at et tvisyn er bra, sier hun.

– Jeg synes synd på dem som aldri tenker på Gud, og synd på dem som alltid tenker på Gud.

Spagat

Det trange, kristenkonservative miljøet har ofte blitt parodiert, på film eller i andre kulturuttrykk. Djupvik har villet skrive innenfra.

– Jeg ville vise hvordan en slik oppvekst kan prege livet, og gjøre at du havner i en spagat. Du lever med veldig høye idealer, samtidig som du ikke skal tro at du er noe. Da er det lett å utvikle en sterk skamfølelse.

Allikevel har det vært viktig for Djupvik ikke å overdrive.

– Noe har du med deg fra barndommen, uansett, sier hun.

Store forventninger

Når kvinnen i Hjartet er ingen logrande hund faller ut av det kristne miljøet, begynner hun å lese andre ting, blant annet de gamle, greske tragediene. En av dem er om Elektra. Det er den mytologiske datteren til Kong Agamemnon som sier: «ei som en logrende hunds er mitt hjerte.» Hovedpersonen skriver det ned for å ha noe å holde fast i, i stedet for et bibelvers om Guds kjærlighet.

– Bibelen handler jo mye om Ordet. Man kan jo ta det bokstavelig, og tenke at litteraturen kan være en forløsning.

Har den vært det for deg?

– Jeg vil jo si det. Men du blir litt skuffet også, av og til. Det er ikke nødvendigvis den samme kraften i alt som skrives, og så er det ikke alt som kan tas like alvorlig.

Djupvik humrer.

Har de religiøse forventningene om at noe stort skal skje forfulgt deg inn i sekulære sammenhenger?

– De forfølger meg hele tiden! Men det hadde jo vært tomt ikke å ha den forventningen, også. Jeg synes at store ting skjer. Men hvis du vokser opp med at verden er ladet med noe, kan det både forårsake forventningsfullhet og glede, og en god del angst.

Integrerer barndommen

For kvinnen i Djupviks roman blir det viktig å finne en måte å forsone seg med oppveksten på, uten å være bundet av den.

– Hun har forsøkt å avvise troen helt, og å komme tilbake til den, men har ikke fått til noen av delene. Folk som prøver å skape avstand til oppveksten sin, kan holde på med det hele livet, sier Djupvik.

For hovedpersonen hennes blir det imidlertid mulig å integrere noe av språket og bildene fra oppveksten i måten hun tenker på.

– Du kan jo ikke bare ta vekk en del av et menneske. Hvis du ikke kan være hele deg, blir du splittet. Av og til skaper religion slik splittelse, og den er tung å leve med hvis den ikke anerkjennes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker