Bøker

Doxa

Når Det nye testamente skildrer Gud, brukes ofte det greske ordet doxa.

Doxa kan vi også skrive som doksa, for x i gresk er en sammenskriving av k+s. I en bibelsk sammenheng betyr doxa «herlighet» og «ære», dvs. den stråleglans-virkelighet som omgir Gud og som springer ut fra ham, og den ære som er forbundet med den. I allmenn gresk betyr imidlertid doxa noe annet, nemlig «mening, oppfatning», eller «ry, anseelse».

Til grunn for dette substantivet ligger verbet dokeå=«synes», med samme rot dok- som i doxa. Men hvordan kan et ord som doxa ha så vidt forskjellige betydninger? Finnes det en sammenheng mellom alle disse?

Ja, det gjør det, og det norske ordet «synes» (roten syn-) ser ut til å ha noe av den samme bredden i seg. For doxa i betydningen «mening, oppfatning» kan sies å handle om den mening som vi selv danner om noe («Jeg synes at dette er en drivende god språkspalte»), mens doxa i betydningen «ry, anseelse» handler mer om den mening som andre danner om oss («Han synes meg å være en trivelig kar.») Og fra denne siste betydningen om ry og anseelse går det en vei til den bibelske tanken om Guds ære og den herlighet som kommer til syne (den samme roten igjen) rundt Gud.

Dok-roten har fått fotfeste i både norsk og internasjonal språkbruk. For eksempel kan vi snakke om de ortodokse kirkene i øst, og rent språklig betyr dette de kirkene som har rett (orto) mening (doxa) om kristen teologi. Dessuten begynte den kristne kirke tidlig å formulere sine grunnleggende trossannheter som dogmer, dvs. oppfatninger, og ordet dogme kommer av ordet dogma, som igjen kommer fra den samme roten dok-. (Dok-ma blir dog-ma pga. såkalt assimilasjon). Og dogma møter vi også i en av Det nye testamentes meste kjente tekster, for i juleevangeliet er det et dogma som går ut fra keiser Augustus om at hele verden skal innskrives i manntall, altså en beslutning, en «syns-ing» om du vil.

Men hvis en mening kommer i strid med vanlig oppfatning og blir for utrolig eller oppsiktsvekkende, hva blir den da? Jo, da blir den et para-doks («på siden av» eller «i strid med» (para) alminnelig oppfatning (doxa). Og kanskje var det for å mildne paradokset at det oppstod retninger innen tidlig kristendom som mente at Jesus kun var sann Gud, men ikke sant menneske. Disse ble kalt doketer, dvs. «tilsynelaterne» (med roten dok- og den norske syn- igjen), og de mente at Jesu kropp kun var et verdiløst hylster rundt hans guddommelige kjerne, og at hans død kun var en ytre skinn-død. Men i Det nye testamente forstås Jesu kropp som en ekte kropp, og hans død er reell. Og ikke minst: det er i hans død at Guds doxa (herlighet) viser seg.

Glenn Øystein Wehus, Førstelektor i gresk og seksjonleder NT på MF vitenskapelige høyskole.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker