Bøker

Alles herre og alles slave

«Den kristne er den frieste herre over alt og alle, ikke underlagt nogen. Den kristne er den mest forpligtede slave for alt og alle, underlagt alle.» Med disse to setningene innledes Martin Luthers skrift om den kristne frihet, Tractacus de libertate christiana.

Året er 1520 og bruddet mellom Martin Luther og Roma er enda ikke et faktum. Den pavelige diplomaten Karl von Miltitz prøver å redde kirkens enhet ved å overtale den opprørske Luther til å skrive et forsonende brev til paven. Det gjør Luther, og legger et oppbyggelig lite skrift ved brevet til pave Leo X.

Forsoningen med paven uteble, men vedlegget har blitt stående som et av Luthers mest pregnante, konsentrerte skrifter. Det er kort, tretti sider, og skrevet «for å åpne en lettere vei for lekfolk». Herved er det anbefalt til lek og lærd.

Paradoksenes tenker

Om den kristne frihet kretser rundt et klassisk luthersk paradoks, nemlig vår frihet og vår plikt, vår tro og våre gjerninger. Luther var en mester i å fange kompleks virkelighet i utsagn som reflekterer hvor motsetningsfylt erfaringen, ja, hvor motsetningsfylt selve virkeligheten er. Luther peker sjelden ut noen gylden middelvei, han harmoniserer ikke. Snarere insisterer han på lov og evangelium, frihet og trellestand, mennesket som synder og rettferdig. Luther er paradoksenes tenker.

Indre og ytre

Slik er det også i frihetstraktatet. Det kretser rundt begrepsparene tro og gjerninger, frihet og tjeneste. Utsagnet om at den kristne står over alle krav, og samtidig er alles tjener, henger sammen med at Luther ser på mennesket under to perspektiver. For mennesket er både indre og ytre: På den ene sida det indre, nye, åndelige mennesket, på den andre sida det kjødelige, ytre, gamle menneske.

Når Luther snakker om det indre og det ytre menneske, skal det ikke leses som to deler av mennesket. Snarere er det snakk om to helhetsbestemmelser av mennesket: Det indre menneske er ikke synonymt med den ikke-kroppslige delen av oss, men betyr for Luther mennesket i sitt gudsforhold. Det er ikke snakk om et menneske som kun er opptatt av åndelige ting, isolert fra verden, men hele mennesket i verden, overfor Gud. Det ytre mennesket er ikke kroppen, men mennesket som bundet og underlagt det ytre. Menneskets totalbestemmelse er enten åndelig eller kjødelig.

Rettferdiggjørelse ved tro

Mennesket er tiltalt av Gud, ved Ordet. Spørsmålet er om det er vendt bort fra ham, eller vendt mot ham, om det er nytt eller gammelt. Tror mennesket på Gud? Det menneske som tar imot troen tar også imot rettferdiggjørelsen. Det er det, og ikke menneskets handlinger, som er avgjørende for hvorvidt mennesket er åndelig eller kjødelig i Luthers bok.

Men hva så med gjerningene? Spiller de ingen rolle? Jo, overfor våre medmennesker spiller de en avgjørende rolle – men ikke overfor Gud. Poenget for Luther er ikke at mennesket ikke skal gjøre gode gjerninger, men i hvilken relasjon de hører hjemme. Fordi mennesket ikke kan prestere noe overfor Gud, har det hendene fri til å hjelpe den som trenger det – nemlig sin neste.

Eplet og greina

Har man troen, har man også frihet fra gjerningens åk. Den troende stoler på Guds løftesord om frelse, og dermed blir den kristne alle tings herre. «Jamen er det da så ikke sådan en sjæl, der med denne sin tro i alle forhold er den mest lydige over for Gud?» spør Luther retorisk.

Jo. Den tro som setter fri fra gjerningenes slaveåk, setter paradoksalt nok fri til lydighet, til nettopp å utøve gode gjerninger. Men tjenesten er altså ikke en forutsetning for et rett gudsforhold, men en frukt av gudsforholdet. Det er ikke eplet som bærer greina, men omvendt.

Men hvorfor gir Gud oss bud hvis troen alene er nok, spør Luther. Jo, loven, som byr oss å gjøre gjerninger, tjener som speil for mennesket. Den viser oss at vi er syndere. Stilt overfor budenes krav, blir mennesket redusert til intet. Men dette intet er nettopp det Gud trenger for å gjøre sin handling med oss – han skaper nemlig av intet.

Det kristne livet

På grunn av troen er mennesket altså alle tings herre, i relasjonen til sine medmennesker er det alles tjener med sine gjerninger. Og her bruker Luther et nydelig motiv: Han sier at vi skal være Kristus for hverandre. Fordi vi har fått alt av ham, skal vi være alt for hverandre. Dette å være Kristus for hverandre er gjensidig, på dansk er det oversatt «skiftevis». Når du trenger meg, kan jeg gi. Når jeg trenger deg, kan du gi. Det er det sanne kristenliv. Som Kristus er den kristne både herre og tjener.

Det kristne liv «har alt og saver intet», skriver han videre. Men vi skal ikke la oss lure.

Det er nemlig anfektelsen Luthers traktat springer ut av, det er under «trængslernes præs» han har fornemmet kristendommens ånd. Teologi har ikke sitt utgangspunkt i bøkene, men i livet. Det livsnære er det som gjør at dette Luther-skriftet om den kristnes liv oppleves som relevant 500 år etter det ble til.

Når man som kristen skal utøve sin kjærlighetstjeneste i frihet, er det absolutt ikke harmonisk. Selv i det nye mennesket foregår det stadig en strid mellom ånden, og kjødet. Mennesket er helt rettferdig, men det er i kraft av løftet, av framtid, og dermed er det samtidig helt og fullt en synder.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker