Bøker

Å tenke med hendene

ESSAY: Hvordan vi former tingene rundt oss og miljøene vi lever i, er intimt forbundet med livene vi lever og hvordan de kan forbedres, mener sosiologen Richard Sennett.

Bilde 1 av 2

Når du jobber med hendene, gjør noe med kroppen, tenker du også. Dette er sosiologen Richard Sennetts kongstanke. At refleksjon er noe annet enn kroppsarbeid er noe de fleste tar for gitt, men virkeligheten er at enhver type menneskelig aktivitet også er en form for intellektuell aktivitet: En dialog mellom kropp og hjerne, hånd og tanke. Denne vekselvirkningen trengs like mye i de mest hverdagslige gjøremål – som tannpuss og frokosttilberedelser – til sivilisasjonens store linjer – som bygging av byer og datasystemer.

Uansett hva vi driver med må vi kunne det vi gjør. Og uansett hvor mye vi kan det vi gjør må vi være i dialog med tingene vi handler med, menneskene vi er i dialog med og miljøene vi ferdes i.

Et utvidet håndverksbegrep

Sennetts siste tre bøker – den såkalte Homo Faber-trilogien – har tatt for seg forskjellige aspekter av dette forholdet. Den første, The Craftsman (2008), utviklet det begrepslige grunnapparatet. Håndverk er ikke, sier Sennett her, kun det å kunne lage en viss type gjenstander godt, men snarere å kunne beherske ethvert livsforhold med kyndighet. Å kunne lage sin egen mat eller en vakker mugge er dermed forbundet med evnen til å oppdra dine egne barn godt eller kunne leve et liv med klare forestillinger om livskvalitet.

Å beherske en teknikk er ikke bare knyttet til produksjonen av en ting, men til selve livet og hvordan dét formes. Håndverk blir utgangspunktet for en livsfilosofi, en estetikk, og en etikk. Håndverk blir et eksistensielt anliggende – en holdning til verden og livet hvor eksistensens form blir til noe du selv kan forme, ja, har ansvar for å forme. Sett med Sennett går det altså en kyndighetens nerve gjennom alt som forplikter.

I tillegg gir håndverk en ny synsvinkel på oversikt og innsikt: Når vi vet hvordan noe lages, er det lettere å forstå hvordan det som er laget, er satt sammen. På den måten kan vi begripe hvordan ting som er lagd, er forbundet med resten av verden også. ­Sennett er svært opptatt av at tingene vi lager skal være åpne systemer, hvor vi både kan få denne typen innblikk i hvordan ting er skrudd sammen, men også kunne bytte ut deler og bearbeide ting slik vi selv ønsker det.

Samarbeidets kunst

Forpliktelsen til å kunne noe godt – fra de minste hverdagspraksiser til stort anlagte politiske prosjekter – utforskes fra en sosial vinkel i neste bind av trilogien, Together: The Rituals, Pleasures and Politics of Co-operation (2012). Her blir samarbeidet betraktet som et håndverk i detalj – og hvordan det å leve sammen krever like mye prøving og feiling som når vi skal bygge en båt eller raffinere en perfekt balansert chili con carne. At vennskap, solidaritet og kjærlighet er viktige egenskaper når det gjelder samarbeidets kunst, skulle være åpenbart, men der Sennett virkelig trekker refleksjonene noen hakk videre er i hans filosoferinger rundt samarbeidet på tvers av forskjeller.

I en tid hvor vi ser ut til å dyrke ulikheter, er nettopp samarbeidet rundt noe annet enn ideologiske posisjoner med på å skape et sterkere sivilsamfunn. Å rengjøre en strand eller sette i stand et kommunehus i fellesskap forutsetter at alle som deltar, uansett hva deres politiske holdning måtte være, gjør sin del av jobben. En slik, gjerne lokalt forankret, praksis er siviliserende, mener Sennett, som legger stor vekt på å vedlikeholde felles rom hvor vi får mulighet til å gjøre slike ting sammen.

Ritualers betydning

Selv om Sennett ikke er noen konservativ tenker, ser han derfor med bekymring på hvordan slike fellesrom, slike offentligheter, forsvinner til fordel for kjøpesentre eller parkeringsplasser. Han er også skeptisk til de forskjellige typene for erosjon av tradisjoner som, uavhengig av hvilke verdier de ellers formidler, er kollektive vaner som opprettholder vår evne til å samarbeide. Religiøse ritualer, for eksempel, er for Sennett et sosialt skuespill hvor deltagerne kan spille sine roller og lære samarbeid i trygge rammer.

Parallelt med tap av tradisjoner og ritualer er vi i dag vitne til en gjennomgående mekanisering av livsoppgaver, sier Sennett. Det manuelle arbeidet som tidligere har forent oss er i dag i økende grad erstattet av maskiner. «Når håndverket forsvinner, mister folk også evnene til å overvinne uomgjengelige forskjeller,­ siden materiell ulikhet skiller dem, midlertidighet gjør den sosiale kontakten overfladisk og skjør og aktiverer angsten for den Andre.»

Til sammen fører tapet av ritualer og økt mekanisering til et tap av håndverk – ikke bare som teknisk kyndighet til å lage ting, men som en evne til å leve sammen, lage en verden og – når alt kommer til alt – leve liv vi har evne til å forme i riktig retning.

Byens etikk

I Building and Dwelling: Ethics for the City (2018), siste bind av Homo Faber, er turen kommet til de virkelige store linjene: Byplanleggingen. Eller, i mer utvidet forstand, hvordan vi skal utvikle gode steder å leve og arbeide. I denne boka samles trådene fra forgjengerne til et mer omfattende bilde, og det blir klart at enhver form for tilvirkning – også byplanlegging – er forbundet med etiske spørsmål, altså hvordan vi skal leve sammen og hvordan vi skal føre gode liv. Men også omvendt: om byen eller tingene rundt oss ikke er formet på en måte som stimulerer ønsket om å leve godt, vil selve bymiljøet svekke livet som et håndverk, som noe vi kan forme til det felles beste.

For å forklare veien videre, og eventuelle løsninger på pro­blemet, etablerer Sennett en distinksjon ved å dele opp byen i to begreper cité og ville. Disse ordene, som han har hentet fra gammelfransk, betegner den faktiske byen slik den er bygd (ville), og hvordan mennesker faktisk bor i byen (cité). «Man skulle kanskje tro at 'cité' og 'ville' ville gå sømløst sammen: At hvordan mennesker vil leve, er uttrykt i hvordan byer er bygd. Men her ligger et stort problem», skriver Sennett. «Erfaringer i byen er som dem i soverommet eller på slagmarken sjelden sømløs, og veldig ofte er den full av motsetninger og ujevne kanter.»

Oversikt gir mestring

Hvordan skal situasjonen løses? De ujevne kantene kan neppe avrundes i en fei, men et godt utgangspunkt er å se linjen som går fra hverdagslivets småting til byenes store linjer gjennom håndverket slik Sennett forstår det. Når vi ikke lenger kan se at enhver menneskelig virksomhet og ethvert miljø mennesket beveger seg i avspeiles i hvordan vi har kontroll over våre liv, er situasjonen vanskelig. Når byer bygges for å tjene penger og forenkle industriell produksjon og skape raske forflytninger, forsvinner stedene hvor mennesker kan samles og samarbeide. Selv i så enkle former som tilfeldige møter og samtalen eller leken.

Sennett har ingen ideelle byer, han skisserer ingen ville som former seg smertefritt etter cité. Men han foretrekker byrom og bygg som er åpne og fornybare og som har rom for improvisasjon. De lukkede strukturene som forhindrer utsyn og fleksibilitet har lite plass til sosialt liv og en håndverksmessig tankegang. Alt låses i et rutenett av allerede definerte funksjoner. «Smarte byer», hvor alt er mekanisert og strømlinjeformet, er derfor det motsatte av hva Sennett tenker seg. For når byen ikke er definert på forhånd, åpner den for at vi kan lage et liv sammen.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker