Rekkefølgen

Radioen står på mens jeg forsøker å forklare en av ungene at det ikke er lov å slå, uansett hvor sint man blir. «Jamen, det var ikke min skyld,» påstår ungen, og ser meg rett i øynene, «for han slo etterpå!»

Mens jeg prøver, en gang til, å forklare om skyld og ansvar hører jeg en frase fra nyhetene, som jeg har hørt så mange ganger før. Nyhetsoppleseren sier at vedkommende som er arrestert for drap har erkjent de faktiske forhold, men nekter straffskyld. Jeg lurer alltid på hva det egentlig betyr – men der og da tenkte jeg vel aller mest, dette er virkelig ikke lett! Å stå for det jeg gjør – når jeg gjør det jeg ikke skulle, ikke ville, det som ødelegger, både meg og andre. Synder, kaller bibelen og Paulus det her. Å stå for det jeg gjør og ta konsekvensene. Det er ikke bare vanskelig, kanskje er det egentlig umulig?

Paulus hadde jo mye å stå til rette for. Vi vet det, og han visste det også selv. Men noe har skjedd Paulus, noe har vederfaret ham, som gjør at han, uten å skamme seg eller unnskylde seg eller skylde på andre, kan fortelle – og jeg tror det er med jubel i røsten – at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er han den største.

Det er blitt snakket mye om synden og syndighet i kristelige kretser, ofte med den aller edleste hensikt. Hvis vi bare kunne innse hvor dårlig det sto til med oss, så ville lengselen etter Guds nåde og kjærlighet vekkes, og vi ville lete og finne. Ikke alltid fungerte det sånn. For meg virker det som Paulus har fått oppleve dette i helt omvendt rekkefølge.
 Han er blitt overrumplet av Kjærligheten, han ble funnet av Gud, lenge før han selv tenkte på å lete, og slik som han var og er, er han møtt og elsket av Kristus Jesus. Først.

I møte med denne kjærligheten, som brenner alt rent, vedkjenner Paulus seg alt han har gjort. Sånn kan rekkefølgen også være.

Anne Grete Listrøm er prest i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet