Lykken har ikke plass til lidelsen, og dermed er store deler av et menneskeliv og store grupper av mennesker utelukket fra den. Lykke er idyll, og selv små forstyrrelser forstyrrer idyllen. Lykken er, som den gamle greske filosofen Epikur sa det, fravær av uro i sjelen og fravær av smerte i kroppen. Og da blir lykken kort for de aller fleste av oss, det sier seg selv.
Det kristne evangelium, det glade budskap, lover da heller ikke lykke. Glede, derimot, er en kjent frukt av vår kristne tro. Gleden griper dypere inn i sjelen, og legger seg der som en grunntone. Også under lidelser er det mulig å bevare gleden. Jo, jeg vet at det vonde kan bli så vondt at gledens tone forstummer. Men mange har også erfart en dyp glede, midt i smerte og sorg. Glede er ikke idyll, men en kraft, gitt av Gud, til å tåle.
David skrev om hvordan han kunne å gå til dekket festbord foran øynene på sine fiender. Paulus vitnet om at han kunne være glad selv om han sørget, og oppfordret andre til å glede seg alltid. Den samme erfaringen ligger også under når Peter skriver til de kristne rundt i verden: «Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være.»
Hvorfor? Jo, fordi Jesus er oppstanden fra de døde. Dermed har vi fått et levende håp om en evig glede. Denne gjør seg allerede nå gjeldende i vår korte tid på jorden. Og farger vårt møte med lykken som kommer og går.
1 Pet 1,6-9
Knut Grønvik er misjonsprest i Areopagos