Bønn og bønnesvar

Utgangspunktet er jo at vi kan be om alt – og det er jo temmelig risikofylt.

Som når familiens lille skuespiller i første klasse hadde blitt reserve, i tilfelle han som spilte Baktus skulle bli syk, og han BLE syk (!) da var gode råd dyre.

På vei til forestilling, med en reserve-Baktus som ikke greide å skjule hvor mye han håpet hovedrolleinnehaveren fortsatt var syk, ble det også tid til en liten bønnestund; «Kjære Gud, gjør sånn at Petter blir dø, slik at jeg kan få være Baktus.» «Nei, du kan da ikke be om at Petter skal dø!», brøt jeg inn. Men vi sto jo her ved et uløselig dilemma – da det altså bare var en hovedrolle, og nå altså minst to interesserte … For hva var det lov å be om da? Litt kusma? Noen grader feber, kanskje? Eller at de rett og slett glemte å komme? Det ble bedt om LITT feber, og en rask tilfriskning (dog ikke FOR rask). Stor var skuffelsen når det viste seg at Petter, godt hjulpet av en dose Paracet, var klar for Baktus-rollen, og bønnhørelsen altså uteble.

Eller ble den det?

Forutsetningen i Salomos lange bønn om bønnhørelse for alle her, er at Gud er den eneste som kjenner alle menneskers hjerter.

Det er jo meget betryggende når bønner skal høres fra alle verdens hjørner, med alle typer motiver bakom. At bønnhørelse ikke automatisk går over i «gjørelse» av hva det bes om, må vi jo bare alle være glade for.

Bønnene som blir bedt i templet, og Guds svar på disse, skal være slik at nød avhjelpes, kontakten mellom Gud og den bedende opprettes og vedlikeholdes og at tro og tillit til Gud kan utvikles. Omtrent det samme vi tenker bønn skal gjøre i dag, kanskje?

Salomo ber Gud, som kjenner hjertene, om å høre bønn og virke gjennom bønn.

Det gjør vi jo også fortsatt. Derfor kan vi da også be om alt.

Anne Grete Listrøm er prest i Bakkehaugen, Majorstuen og Vestre Aker menighet