Kveldssolen skinner på utekafé på Youngstorget. Stemmer summer og glass klirrer. Så får alle øye på ham. Stoltenberg strener over plassen fra LO-bygningen med en livvakt på slep. En merkelig blanding av kjennskap og distanse. Han er en av oss. Han er makten og avstanden. Så stopper han opp, smiler til en kjenning blant kafégjestene og slår av en prat.
Folkets mann. «En man kunne tenke seg å gå på kafé med for å prate», sier mannsforsker Jørgen Lorentzen i dagens avis. Jens har toppet listen som nordmenns ønskede statsminister. Uansett valgvinner, folket ville ha Jens. Og vi ble på fornavn med ham, slik vi ble på fornavn med Gro.
En populær og sjarmerende mann. Spørsmålet er hva mer som står igjen når det er tid for å oppsummere nå som han forlater norsk politikk. Pensjonsreformen? Handlingsregelen? Delelinjen i Barentshavet? Det rødgrønne prosjektet?
Mannen uten egenskaper. En første regjering som sto for markedstilpasning og modernisering av velferdsstaten. En andre regjering som sto for offentlige løsninger og fagbevegelse. Hvor ligger Stoltenbergs hjerte, i markedsorientering eller sosialdemokrati? Den venstreradikale skribenten Magnus Marsdal har kalt ham «mannen uten egenskaper».
Stoltenberg kan ha blitt farget av de politiske regjeringsprosjektene han har ledet. Men hvorfor trer han så tydelig fram i folks bevissthet når han glipper unna som ideolog? Det kan skyldes det postmoderne samfunnets hang til å feste seg ved det private og personlige mer enn ideologiene. Og det private og personlige ved Jens Stoltenberg fenger åpenbart.
Annerledes mann. Tilbake til Youngstorget. Plutselig er summende kaféprat erstattet av folk som ler og tar selfies av seg selv og Ap-lederen. «For meg vil han alltid være statsministeren», erklærer en av kvinnene på nabobordet med teatralsk patos mens hun slår ut med armene.
Jørgen Lorentzen mener at Stoltenberg har «en helt annen måte å være politiker på». Antakelig er dette nøkkelen til å forstå at nordmenn har et så positivt forhold til Stoltenberg. På tross av anklagen om at han egentlig er høyremann, at han er velstående og en del av elitesjikt, er bildet av Jens Stoltenberg på veldig mange måter urnorskt. Han er friluftsmannen i anorakk, den joviale karen som kan ta en dans på grendehuset, statslederen som løper i butikken med livvakter på slep for å handle inn til middag.
Mann, ikke land. Medredaktør i Minerva, Ingvild Næss Stub, reagerte under fjorårets valgkamp på at statsministeren anklaget all kritikk av regjeringen for å være en kritikk av Norge: «... du er ikke Norge. Jeg vet at du har vært statsminister i åtte år, og det er sikkert lett å ta med seg jobben hjem når man har så mye å gjøre som deg. Men når du spiser frokost, er det Jens som spiser, ikke Norge. Og når du kysser Ingrid god natt, er det som privatperson, ikke som nasjon.»
Jens er ikke Norge. At en skribent på høyresiden har behov for å fastslå dette, sier alt om hvilket provoserende sterkt eierskap Stoltenberg har tatt til «det norske».
Moderne mann. Stoltenberg selv har hatt en tydelig likestillingsprofil. Men Hege Skjeie, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, sier til Aftenposten at han har hatt en altfor smal agenda på området til å kunne måle seg med Gro i utviklingen av likestillingspolitikken.
Når mannsforsker Lorentzen sier at Stoltenberg kanskje er den viktigste politikeren på det å utvikle moderne familiepolitikk, er det kanskje først og fremst som rollemodell, ikke politisk håndverker.
Kjærlighetshistorien om ham og Ingrid Schulerud er moderne. Hun fikk for alvor oppmerksomheten hans da hun vant over ham og ble representant til landsmøtet i Norges Gymnasiastsamband. Siden har de vært en slags sosialdemokratisk kjernefamilie, der begge har karriere og deler på hjemlige oppgaver - selv om en av dem er både mann og statsminister.
Feilbarlig mann. Bernt Hagtvedt, professor i statsvitenskap, mener at Stoltenberg, da han 22. juli ble utsatt for en helt voldsom, totalt uventet og grusom prøvelse, viste seg «som et usedvanlig finstemt menneske som forsto situasjonen og ikke appellerte til hevn.» Lorentzen peker også på at han etter terrorangrepene innrømmet at regjeringen hadde gjort feil og nedsatte en kommisjon for å granske prosessen.
Mens Gro viste at en kvinne kunne være statsminister og tøff, har Jens vist at en mann kan være en empatisk og lyttende leder. Hans Olav Lahlum mener også at han har bidratt til å fjerne den såkalte Ap-arrogansen. Det rødgrønne samarbeidet har vært mulig nettopp på grunn av Stoltenbergs empatiske «anti-arrogante» lederstil, for å bruke Lahlums karakteristikk.
Stoltenberg har bidratt til å modernisere politikerrollen, mannsrollen og Ap. Men det har i stor grad hvilt på hans personlige egenskaper. Nå forlater annerledesmannen annerledeslandet til fordel for NATO. Da er spørsmålet om noe av dette er blitt inkorporert i Ap. Eller om mannen med noen helt spesielle personlige egenskaper, etterlater seg et konturløst parti.