Tragedie med gåsehud-garanti
Når Fosse og Stubø skjærer gresk tragedie til beinet, blir det lite blodsøl. I stedet får vi en sobert fortalt forestilling man får frysninger av.
SYMBOLTUNGT: Et flere meter høyt lerret viser bølgende hav, skog, eller nærbilder av skuespillerne, i et ellers nakent rom. Effekten kjennes symboltung og treffende, skriver anmelder Kjersti Juul.
Erik Berg
Å se gresk tragedie en solfylt fredagskveld, høres unektelig ut som en litt tung start på helgen. Når premieren på Oresteia likevel blir en teateropplevelse man ikke vil skal ta slutt, står et bunnsolid kunstnerisk team bak. De klarer å løfte den 2500 år gamle teksten til nye høyder. Til et drama som engasjerer og berører.
Godt teater må som kjent ikke å være dagsaktuelt, men når man har med en trilogi fra Dionysosfestivalen i år 458 f.Kr. å gjøre, er det fint med et grep.
Med et poetisk blikk, store tekst-kutt og evnen til å se enkeltmennesket i det store dramaet, finner Jon Fosses frie gjendikting berøringspunktene med publikum. I en forestilling som markerer åpningen på Den internasjonale Fossefestivalen på Det Norske Teatret.
Bestill abonnement her
KJØP
