Søvndyssende Sancthansnatt
Henrik Ibsen sa at «Sancthansnatten» aldri skulle oppføres igjen. Det ville vært en god idé å høre på ham.
HARD MEDFART: «Sancthansnatten» fikk hard medfart av kritikerne under uroppførelsen i 1852. Når skuespillet settes opp igjen i år, føles det litt som om Nationaltheatret skyter seg selv i foten, sier Vårt Lands anmelder.
Øyvind Eide
Vaner dannet gjennom en lang pandemi kan være vonde å vende. Mange har fått et nytt mønster i hverdagen, gjerne med Netflix innen umiddelbar rekkevidde. Når Nationaltheatret forsøker å lokke et fraværende publikum opp av sofaen og inn til den nye scenen på IBSEN Museum & Teater, føles det litt som de skyter seg selv i foten.
«Sancthansnatten» er nemlig Ibsens kanskje mest ukjente stykke. Det fikk hard medfart av kritikerne under uroppførelsen i 1852, og Ibsen uttalte selv at det aldri skulle oppføres igjen. Når stykket nå likevel børstes støv av, blir det til en søvndyssende affære der lengselen etter sofaen raskt gjør seg gjeldende.
Her ligger den største attraksjonsverdien i at det unektelig føles spesielt å se teater så tett på opprinnelsen. Etter at tidligere Ibseenmuseet nå er utvidet med en egen scene, spilles det teater «vegg i vegg» med Ibsen bosted. I hjørneleiligheten med utsikt mot slottsparken, bodde han de siste 11 årene av sitt liv og skrev både «John Gabriel Borkman» og «Når vi døde vaagner».
