Skogen for bare trær
Reisen til Yoshino er langt fra tilgjengelig i sin hallusinatoriske skildring av eksistensielle kriser og en natur ute av balanse. Men man kan finne filmmagi hvis man leter.
Den franske veteranen Juliette Binoche har ingen berøringsangst for ambisiøse filmprosjekter utenfor hjemlandet og synes inspirert.
Filmmediet er særlig egnet til å skildre friksjonen mellom natur og kultur. Det står i mer direkte kontakt med sansene enn billedkunsten og litteraturen, og er mer konkret enn musikken. En spillefilm kan dessuten – og med letthet – romme de nevnte kunstartene, det hører mer til regelen enn unntaket. Det er særlig tre genre som befatter seg med menneskehetens skvis mellom sivilisasjon og råskap; westerns, skrekkfilm/thrillere og det man kan kalle «kunstfilm».
Reisen til Yoshino faller tungt inn i siste kategori, det er som om den ønsker å karakterisere seg som «meditativ», «gåtefull», «sanselig», «drømmeaktig», kanskje til og med «hudløs».
Det begynner oversiktlig nok: Sjelfulle bilder av japansk skog. Det brutalt vakre i et fallende tre. En ensom jeger. Juliette Binoche gråtende på et tog.
