Kristin Hoffmanns noveller har et gjennomgående problem

I Edgar Allan Poes kjente novelle «The Tell-Tale Heart» fra 1843 forsøker fortelleren å overbevise leseren om at han er ved sine fulle fem selv om han har begått et drap. Poe, som gjerne kalles mannen bak den klassiske detektivfortellinga, dyrker uro og setter dette sammen med menneskets sinn og mørke avkroker.

Den nevnte novella spiller på at det engelske pronomenet «I» uttales likt som substantivet «eye», og gjennom denne lydlige speilinga tematiserer Poe at blikket som ser og forteller, er høyst subjektivt. Og subjektivt, det betyr upålitelig, i alle fall hos Poe.

Det er helt tydelig at Poe er et forbilde for Kristin Hoffmann. Ja, på baksida av Der hunden ligger begravd, skriver forlaget at Hoffmanns noveller kan få leseren til å assosiere til både Poe og Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff. Slik blir det klart hvilken tradisjon Hoffmann – som for øvrig deler etternavn med den tyske romantikke forfatteren E. T. A. Hoffmann, som også regnes blant detektivromanens fedre – skriver seg inn i. Flere av de ni novellene i boka bærer i seg krimelementer, og i alle spiller nettopp fortellerblikkets pålitelighet en vesentlig rolle.