Imponerende kammerspill om Quislings siste dager
ANMELDELSE: Erik Poppe har laget en medrivende film om et av våre mørkeste drama etter krigen. Men det irriterer at Vidkun Quisling så uklart skildres som gåtefull.
TROVERDIG: – Gard B. Eidsvold lykkes med å skape en troverdig skikkelse av Quisling. Det er en stor prestasjon, skriver vår anmelder.
Agnete Brun
Som leder av det fascistiske partiet Nasjonal Samling og løpegutt for Hitler ble Quisling forhatt i flertallet av det norske folk. Hatet fikk utløp i fredsdagene 1945 da mange nordmenn ropte om hevn og dødsstraff for de verste kollaboratørene under krigen.
Erik Poppes film åpner med Quislings siste tale til nordmenn over radio. På vei hjem til boligen Gimle på Bygdøy (i dag Villa Grande) ser han folkemassene feire tyskernes tap.
Gard B. Eidsvold er sminket og frisert slik at han virkelig ligner ministerpresidenten. Med en formidabel mimikk makter skuespilleren å formidle Quislings intense overbevisning: Han har aldri gjort noe galt, tvert imot, han har tjent Norge for å berge landet fra den bolsjevikiske fare østfra. I det hele tatt lykkes Eidsvold med å skape en troverdig skikkelse, intens når han på selvforherligende vis redegjør for sitt ståsted, rasende når han blir motsagt, men også mutt og deprimert når han begynner å innse at alle er imot ham. Det er en stor prestasjon.
