I Riksteatrets versjon blir «Stormfulle høyder» mer som en laber bris
Stykket er ikke helt på høyden.
FRA 1847: «Stormfulle høyder» er en gotisk roman fra 1847. Når den nå settes opp som teater, skorter det på sitrende spenning og mystiske stemning, mener vår anmelder.
Jonathan Vivaas Kise
Blant vellet av kjærlighetsromaner har Stormfulle høyder alltid vært min favoritt. Den følger suksessoppskriften – gutt møter jente med en miks altoppslukende, forbudt kjærlighet – men har samtidig smaken av så mye mer. Fascinasjonen ligger i det merkelige, nesten uforståelige ved historien. Som om det settes ord på tanker og følelser man har kjent på, men ikke helt klarer å gripe. Ting vi ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel.
Forfatteren, Emily Brönte, var den midterste av tre søstrene, som på hvert sitt vis har bidratt til verdenslitteraturens mest kjente kjærlighetshistorier. De biografiske faktaene er få, men nok til å spinne et mystisk slør over livene deres. Søstrene levde isolert fra omverdenen på en prestegård i Yorkshire, forble ugifte og døde alle tidlig. Om det er snev av egne erfaringer eller uforløst, brennende lengsel, som ligger til grunn for historiene, er uvisst.
Fattig forsøk
Bestill abonnement her
KJØP
